Katrine

Jeg erfarer at ting kommer opp fra det ubevisste. Det er ikke alltid nødvendig å grave så mye, i psyken, i sjelen og i fortiden. Det som skal opp og ut, kommer, før eller siden. I hvertfall erfarer jeg det slik. Denne helgen har jeg vært on the edge, på kanten av stupet. Plutselig, litt ut av det blå fikk jeg en skikkelig nedtur, eller nesten sammenbrudd. Det kjentes i hvertfall slik ut der og da. Alt bare raste sammen og jeg gråt og gråt og klarte ikke å stoppe. Å ta seg sammen, puste, slappe av, lade ut kunne jeg bare se langt etter. I det jeg trodde at det roet seg og åpnet munne for å si noe, så rant tårene, igjen og igjen.

Det rare her var nok at jeg ikke følte meg lei meg, deprimert eller trist. Jeg var bare totalt ute av balanse og klarte ikke å gjøre noe som helst annet enn å gråte. Noen bare tvang seg frem. At tiden i det siste har vært en smule spesiell, det vet kanskje flere, så det var åpenbart tiden for at noen skulle ut.

Jeg valgte å avbryte det jeg hadde lovet, jeg valgte bort å prestere, jeg valgte bort å være flink. Jeg valgte og ikke presse meg selv, jeg valgte bort helgen og "feiget ut" og valgte en varm dusj og søvn. Jeg valgte ut i fra hva jeg trengte og det var rett for meg da.

Tusen takk for forståelsen og kjærligheten.. Det er godt å bli tatt vare på når jeg er sårbar og ikke vet opp  ned på min egen verden.

(Dagens øvelse på ærlighet. Ha en fortsatt fin søndag. Jeg skal se tv og krype under teppet og slappe av)

Livet er godt og jeg kjenner at jeg senker skulderne. Det er mye, ganske mye i grunn. Og jeg velger å være mindre streng med meg selv, på mange plan. Jeg legger litt bort kravene om at alt skal være så "perfekt" og godtar at jeg ikke strekker til, over alt. Nå sier jeg bevisst i fra der jeg har ansvar andre steder, at jeg kan og vil ikke love noe. Det kjennes rett å legge listen lavere og godta at jeg bare må være litt.

Å holde fokus, konstentere meg, er en utfordring. Kreftene og kapasiteten ligger andre steder og slik er det bare. Jeg er utrolig takknemlig for en praktisk jobb hvor jeg er i gang fysisk, hele tiden. At fysisk arbeid er frigjørende, rent mentalt, erfarer jeg, hver eneste dag. Jeg elsker jo å lese, men det er vanskelig. Jeg blir trøtt, ukonstert og makter ikke å holde tankene der boka er. Slik er det og jeg øver meg, mediterer så ofte jeg husker det  og leser så ofte jeg klarer. Uten at det blir stress eller styr når jeg ikke får det til. Det kjennes godt å senke abisjonene og bare være i det som er. Jeg har en tendens til å ville prestere veldig mye, men hvorfor må jeg det i grunn? Jeg kan følge min indre rytme og det er faktisk en tid for alt. Jeg erfarer det sterkt nå.

I dag er det sol og snart skal vi ut, tror jeg. Huset er akkurat passe rotete og vi får besøk i ettermiddag, men pytt. Litt gulv-vask og kjapp rydding, får holde. De er jo her for å besøke oss og ikke for å sjekke hvor rent hus vi har :) Og med slik vær, er vi sikkert ute mesteparten av tiden, uansett.

Ravn lager fruktsalat, eller fruktblanding eller fruktpudding, alt etter som hva som passer best av navn. Han har blitt så utrolig flink til  mestre. Sist helg begynte han å sykle. Etter en halvtime var han i full gang, uten støtte eller støttehjul. Stolt kan du si! God balanse og evne til å kordinere alt. Det er kanskje noe av det mest interressante i møte med sykdom. Hvordan evnen til å mestre har skutt i været og han er blitt en stor gutt. Det er nesten overveldene å observere hvor mye han klarer. Tabletter, helsekost og annet som må ned, tar han på strak arm. Hente seg nattmat i kjøleskapet,uten å vekke oss, for så å legge seg igjen. På med klærne,uten hjelp om morgenen. Han ble plutselig så stor og flink! Det er rørende og fint, samtidig som vi også må ta vare på lille gutten som har tøffe dager og som er sliten. Alt går litt hånd i hånd..Men vi frydre oss over alt som er godt.

Jeg har hatt en lat helg og har bevisst gått inn for å bruke tiden og kreftene mine med de små. I går var Ravn avgårde noen timer og Kari var så nær og fin. Hun er en liten rusketuske, alvetrollet vårt. Og veldig pappa-jente. Men i går var det mamma for alt i verden. Tror ikke hun har vært så nær siden jeg ammet henne for veldig lenge siden. Det var så godt å kjenne at pulsen og hjerterytmen var rolig, den lille kroppen i ro og kjenne hud mot hud. Det er så inderlig godt. Hun er sår om dagen, kjenner nok på at storebror ikke er helt i slaget og at mye av kreftene hos oss voksne ligger der. Derfor er jeg ekstra takknmelig for slike gyldne, små øyeblikk av nærhet.

Men nå er det nok med skriving. Ut i solen og nyte mai-været :)

Det er både smertefult og fantastisk overveldene. Jeg begynner virkelig å begripe det ubegripelige. Det jeg aldri før har virkelig erfart og forstått. Alt jeg har er øyeblikket! Jeg har ikke dagen, for hvem vet hva som skjer om 3 min, sånn egentlig.

I møte med sykdom begynner det ubegripelig å summe i meg. Bekymring og frykt blir med ett helt reelt og oppe i bevisstheten. Hva om? Tenk om? Men vet du, jeg kan legge bort alt det, for når jeg tenker slik, er jeg i fremtiden. Der jeg fortsatt ikke er. Jeg er her, NÅ. Og akkurat nå er det ingen fare.

Øyeblikket begynner å fylle meg, mer og mer. Bevisst legger jeg til side bekymringer og frykt. Jeg er her og nå og må forholde meg til det. Å bekymre seg, tar ufattelig  mye krefter. Angsten som kommer snikende, klemmer tak rundt hjerterota, mamma-hjertet som så gjerne vil beskytte og ta bort alt det dumme som rammer de små. Men igjen, jeg må velge det bort. Ravn skal gjøre sine erfaringer og hva hans liv bringer er det ingen som vet. Følgene av sykdommen vet vi heller ingenting om. Det er både godt og smertefult, å ikke vite. Behov for kontroll og eksakt viten, må faktisk legges til side. Jeg må tørre å stå i øyeblikket. Det er både kraftfult og skummelt.

Å transformere det som skjer, er  noe jeg erfarer mer og mer. Alt som skjer meg, skjer rettferdig. Jeg vet det og jeg begynner virkelig å begripe det.Nedenfor er det utdrag av Andrè Bjerkes vakre dikt, Amor Fati. Jeg har valgt t de verselinjene som griper meg mest, akkurat nå. Dette begynner å bli sannheten i meg. Jeg erfarer at det er slik det er.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!

---

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

---

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg skjer rettferdig.

---

Alt jeg har er nå og jeg velger bort å være i fremtiden. Jeg velger bort frykt og åpner opp for et intenst og kjærlig NÅ.

Det har vært en tøff tid og jeg har alt skrevet en del på facebook om at ting er enda verre enn det vi trodde. Eller vi vet jo egentlig lite. For Ravn er jo Ravn og kan hende hans forløp er annereldes enn mange andre. Hvem vet? Bare tiden vil vise. Prognosene er opp til 70% sjans for tilbakefall og de vokser det av seg mellom 7år og pubertet. Det vil si at det kan bli mange år. Å ha så mye om og viss er ganske tøft, men gjør igjen det ene viktig.  Å være tilstede her og nå, vi har bare øyeblikket. Kanskje jeg lærer det the hard way, men jeg øver meg. Legger til side bekymring for fremtiden, frykt fra fortiden, jeg velger det bort og velger å være fryktløs i øyeblikket.Nå har jeg en fin, god gutt som bærer preg av kortison, men som er aktiv og fornøyd. Sulten er ikke så overveldene og humøret er mer stabilt. Han har vokst mye og er mer selvstendig, klarer seg selv og det har skjedd noe med han også slik. Nå krysser vi fingre for at blodtrykket holder seg jevnt, så han slipper å ta enda mer medisiner. Fra onsdag av går vi fra middels dose til lav-dose på kortisonen. I samråd med legen, trapper vi ned ca en uke tidligere og stoler på at det går. Så får vi ta en dag av gangen. Kortison er en utfordring for kroppen og vi gir han støttebehandlig med kalk, d-vit, omega 3, Yams-rot og etterhvert kvann. Derfor igjen, kan hende Ravn ikke er en av de som får hyppige tilbakefall og som trenger mange runder med kortison. Hva vet vi? Svært lite. Så igjen, jeg nyter øyeblikket og puster.

Å ha sykt barn krever sitt, men jeg har jo fortsatt mine egne prosesser og jeg har gjort meg noen svært viktige erfaringer. Jeg vet at jeg ikke kan kreve eller forvente noe av noen, men det jeg kan, er å velge. Jeg kan velge hvilke folk jeg vil ha i livet. For denne tiden har vist meg hva ekte venner er og hva som ikke er det. Jo da, jeg begriper at ikke alle andres hverdag og verden stopper opp, selvom jeg har sykt barn. Men i enkelte situasjoner i livet ser enn plutselig veldig tydlig hvem som virkelig mener det de sier. Jeg er velsignet med mange gode venner og andre mennesker jeg må si takk og farvell til. Jeg har verken tid eller tålmodighet til å bruke energien min på det. I kjærlighet og respekt, takk for at jeg kan gi slipp og ønske de lykke til vidre.

Nå jeg erfarer at jeg kan utlade følelsen, at det kan bli nøytralt. Sinne, skuffelse, sorg, følelsen av svik osv osv, jeg kan velge å lade det ut, flytte fokus og sende lys og kjærlighet. Ja, det er tøft, ofte er det tøft. Det er en egen "stemme" som preker om urettferdighet, svik, skuffelse. Men det er jo bare preik. For sannheten er at hva andre gjør eller ikke gjør, er ikke min sak og mitt ansvar. Jeg kan velge bort og i respekt for meg selv kan jeg si takk og farvell, så får andre styre med sitt. Mitt ansvar er å ta vare på meg selv, ha selvrespekt, kjærlighet og tillit til meg selv. Det er mitt ansvar, ingen har ansvar for min lykke. Men jeg er uendelig og inderlig takknemlig for alle dere som har ringt, sendt sms, som skriver til meg, snakke med meg, klemmene, tårene og nærheten. Takk for at dere gjør dette lettere for meg, fordi dere finnes og for at jeg kan kjenne meg trygg og elsket. Jeg har trengt å se og erfare ekte vennskap og det har jeg virkelig fått gjort i denne tiden. Tusen, tusen takk!

Uttover det har det vært en begivenhetsrik helg. Å få ryddet ut av hus og hage, kastet, få plass og rom. Oppdage at hagen er mye større. Endelig sol og varme, ispedd jord og tornebusker. I går kveld dro jeg på fest med kjæresten og vi var på konsert. Merker jo at jeg ikke klare å drikke så mye, at i all lyde og folkemengdene blir jeg mer innadvendt. Jeg må ta vare på meg selv og tar ansvar for det. Men det var fint å se gamle venner og høre musikk jeg ikke har hørt så mye før. Alt i alt, en herlig kveld. Godt å koble av litt.

I dag våknet jeg ganske tidlig, god form og solen som skinner. Siste innspurt på ryddingen før uken så vidt starter opp igjen. 1. mai på tirsdag blir godt.

Til slutt, jeg har aktivt og bevisst begynt å jobbe med pust. Jeg testet ut en kraftfull pusteøvelse sammen med min kjære. I instruksjonen sto det at fortrengte følelser kan komme. Jeg var spent på hva som kom og latter hva det som kom. Inderlig god, magelatter. Vi lo og lo, som to totalidioter. Vidunderlig frigjørende og deilig. Kjenne at kroppen er deilig sliten og øm etter tidenes latterbølge.

Livet er intenst. Godtvondt og herlig. Nå er solen kommet og jeg lykkelig.

en overraskende varm vårkveld. Solnedgang, høy himmel og sorte siluetter av trekkfugler.Å gå, uten mål og uten noen spesiell mening. Bare å være, i den stille kvelden, midt i sentrum.Fjorden som gløder i kveldslyset, varm luft som smyger seg innenfor.

Den gode samtalen, ordene flyter lett. Tilstedeværelse, her og nå. I et lite øyeblikk er det bare gåturen, samtalen og solnedgangen som eksisterer. Små bobler av tid og overskudd. Helt uventet.

Jeg gir opp, give in, lay down, puster ut, gir slipp. Det er nok nå, nok med ustabile, vonde følelser, engstelse og smerte. Jeg gir opp i så måte at jeg velger å ha tillit i steden. Mentalt lar gir jeg slipp på den kvisten som jeg så febrilskt holder meg fast i, i frykt for dragsuget og de store vannmassene som går meg over hodet. Jeg gir slipp og har tillit til flyten. At jeg klarer å holde hode over vann, tillit til at alt ordner seg, in the end.

Å lese Levebevisst.no i dag, var en kraftfull påminnelse og helt der jeg er. Pusten. Jeg vil være mer bevisst på at jeg puster, kanskje lære meg å puste på nytt, åpne opp for flyt, respirasjon, tilstedeværelse i egen kropp, gjennom det mest livgivende som finnes, puste.

Det er 15 år siden mamma døde, i dag. Hun er med meg, det er jeg faktisk helt sikker på og det føles godt. Jeg har min egen engel som passer på og det er vakkert å se mammas mørke øyne i det to små her hjemme. Mørke øyne og så uendelig mye mer, er min arv fra mamma, som vidreføres og som tas med, inn i fremtiden.

Jeg kjenner at jeg er lettere til sinns, mer i balanse igjen. Noe bærer igjenom. Og jeg blir lei av meg selv. I all kjærlighet kan jeg akseptere at slik har det vært, men nå går jeg vidre. Gir slipp på alt det som er tung og vondt. Jeg velger å ha tillit til at alt ordner seg til det beste for alle.

Det er en følelsesladd tid og jeg gråter mye, særlig her hjemme. Å se Ravn, rund i kroppen av kortison, tar faktisk mye mer på enn det jeg helt skjønner. Å vite at det er gift som må til for å gjøre han frisk. Jeg leste også papirene fra legen og ser at det står 2+ 4 uker på høy og delvis høy dose med kortison og så 6 uker på lav dose. Legen sa 6 uker ikke 12. Kjenner at det gjør meg sikkelig forbannet og sint. Jeg ba aldri om å bli skjermet eller løyet til. Vi skal på Ahus 9. mai og jeg skal forhøre meg om hvorfor det er slik. Merker at det gnager.

Mamma gikk på kortison og vi så jo langtideffekten av det. Og ja, jeg vet at alt er annerledes med Ravn, men du verden så sterkt underbevisstheten jobber. Jeg kjenner at tårene kommer, hver eneste gang. Å se på lille ungen min, vite hva vi har vært igjenom og vite at det er en god stund før hverdagen er helt tilbake. Så igjen, det gjelder å være tilstede i øyeblikket. Han har det jo bra! Det er det eneste viktige. Sulten i han er helt enorm og slitsom for alle. Jeg våkner til alle døgnets tider og hører han tusler opp i kjøleskapet og finner seg noe for å stagge det verste av sult. Han er ustabil, sint, gråter, kjefter, er så sår og fortvilet. Vi også.

Men igjen, vi må holde fast på at det går fremover, at han har det godt, at det ikke er farlig. Barn har en helt annen evne til å rense ut kortisonen etter endt kur. Jeg MÅ ha tillit til at han tåler og kan det.

Det startet for en stund siden, prosessen med hvor jeg kommer fra. Angsten for sykdom, angsten for at limet ikke holder, at boblen sprekker og at alt faller i grus. Men jeg vet også at de erfaringene jeg har gjort meg ikke er hele sannheten og ikke de erfaringene jeg skal gjøre nå. Jeg vet det, men minnene sitter i kroppen og i følelsene.

Livet har mye å vise meg og jeg vet at dette er en viktig tid. En tid for refleksjon, kjenne etter og være ærlig på at det er som det er. Panikk, angst, sorg, sinne er følelser som raser igjenom kroppen. Men også takknemlighet, glede for alt som er. Jeg erfarer at jeg må akseptere flere sider av meg selv og ser jo at omverden tåler at jeg er hele meg. Sykdom gjør meg redd, jeg vet det. Samtidig som jeg vet at det går bra, denne gangen. Og uansett, sykdom eller helse, alt vi egentlig har er her og nå. Det finnes ingen forsikringer eller garantier for noe mer. Faktisk ikke. Derfor er bekymringer bare tull og gnål.

Akkurat nå er jo livet godt, Ravn slapper av etter å ha vært utrolig kreativ i dag. Vi får besøk og har en rolig og fin søndag. Jeg velger å være takknemlig for alt som ER.Og jeg velger å godta at følelser og hormoner svinger litt mer enn vanlig. Jeg velger å være glad i meg selv og være raus med meg selv. Jeg trenger å avreagere og det får ta den tiden det tar.

Jeg velger å være ærlig og det føles godt.

Do not stand at my grave and weep,
I am not there, I do not sleep,
I am a thousand winds that blow
I am the diamond glints on snow
I am the sunlight on ripened grain
I am the gentle Autumn rain

When you awaken in the morning's hush
I am the swift uplifting rush
Of quite birds in circled flight
I am the soft stars that shine at night
Do not stand at my grave and cry
I am not there, I did not die

Mary Elizabeth Frye

Jeg går å venter på noe, men vet ikke hva. Noe skal skje, tror jeg, det føles i hvertfall slik. Det er en utrolig følelsesmessig berg og dalbane. Kanskje det endelig ble flyt i det også, for jeg har holdt igjen, mye. Jeg vet det og godtar at denne perioden her er litt mer slik. Å være sterk er ikke et mål, noen ganger krever det mot og styrke å være svak og tørre å la andre få vite det. Slik er det nå og jeg øver meg, uten at det bør bli negaivt, tafatt og passivt. Takknemlighet, glede, overskudd er også en del av det hele, alt ER og jeg er takknemlig for alt som ER.

Kanskje det er litt nytt for meg, eller det drar opp gamle minner, den gamle meg, men jeg vet jo at jeg lever nå og må forholde meg til hvem jeg er her og nå. Noe er kanskje gamle traumer, eller ubevisste mønstre, og det er alltid konstruktivt å få belyst og gjøre noe med. I dag var det en som minnet meg hvor jeg kom fra og stilte noen spørsmål rundt det. Å vite at jeg helt ærlig kunne være takknemlig for alt som har vært, men også vite at jeg ikke savner, ønsker eller har behov for å være tilbake der jeg kom i fra, var også en viktig påminnelse.

Jeg har funnet veien, for min del, men det er ikke alltid like lett å se rundt neste sving. Derfor igjen, alt jeg har er her og nå, i øyelbikket. Så fritt, så enkelt, men alliekvel så mye å øve seg på!

Hva som skjer, vet jeg ikkehelt og jeg kan ikke annet enn å leve etter det jeg skriver om øyeblikket. Phu, jeg er sliten.. Av meg selv og at jeg tydligvis er i en nedbrytingsfase, ikke så mye fysisk som pyisk og åndlig. Men jeg er trygg på at alt som det skal være.

Ja da, mye av frustrasjonene jeg erfarer er jo så klart i meg selv og ofte hormonkjør. Lenge har jeg klart å skille det ene fra det andre, fordi fordøyelsen,nyrer og lymfer har fungert. Men etter at jeg har fått refleksologibehanling, vært på sykehuset med Ravn, har kroppen rett og slett vært utydlig for meg. Jeg sliter litt med mye, huden slår krøll på seg, fordøyelsen er ikke bra og behandlingen gjør at jeg får mensen mye tidligere enn det syklusen min tilsier. Så ja, le så mye du vil, men pms har blitt en greie, for første gang på veldig mange år.

Det er mye som er sagt, kommentert, latterliggjort osv i forhold til pms og ustabile hormoner. Men det er faktisk ikke bare bare..Om jeg skal se på den lyse siden av det, er faktisk pms en konstruktiv drivkraft til å sette skapet på rette sted. Jeg merker at jeg blir mer uredd, tørr å sette mine egne grenser, være ærlig om jeg opplever overtramp og at noen piller meg på nesa. Ja jeg blir sikkelig bitch og ser at det har en verdi. For det er en side av meg som jeg med fordel kan  bruke mer, om enn i en mer bevisst og skikkelig form. Pms gir meg akkurat rette utålmodigheten til å stå opp for meg selv, verne om og tørre å være ærlig på at jeg er både sårbar og svak til tider, at jeg trenger en klem, at jeg trenger å gråte inntil noen og ikke alltid være så fordømt sterk og avbalansert.

Ah, det er så godt å få gjennomskuet bittelitt av kroppen og det som ikke alltid er så lett å se. Jeg fikk behandling på fredag og sist opplevde jeg også et sinnsykt hormonkjør, uten å skjønne det. Akkurat samme sinne og frustrasjonen. Så nå vet jeg at dette også kan brukes konstruktivt og ikke gå utover noen, men kan transformeres til tydlighet, ærlighet og sårbarhet. Viktige stikkord for meg nå, merker jeg.

Akkupunkturpunktene i øret jobber intenst og behandleren var imponert over hvor vàr jeg er og hvor mye jeg kjenner av punkter, uten at det er satt igang i behanling. Jeg kan merke at det stikker i samme punkter, under føttene, i øret og vet intuitivt at noe er i gang,men ikke alltid helt konkret hva.Nå sa hun i fra at hun jobber med hormoner, så da var det ikke så overraskended denne gangen.

Jeg velger å se dette litt latterliggjorte og det som ofte blir litt hånet, som en viktig og riktig drivkraft i livet. Pms har sin misjon nå og jeg har fått et helt konkret arbeide foran meg. Å være mer ærlig, stå opp for meg selv, være mer meg, tørr å ta den plassen jeg faktisk tar. Power, jeg kjenner jo at det er kraft her, drivkraft, en aktiv, bevegende kraft. Så det får bare være mer tårer og grensesetting. Jeg fikk også tydlig beskjed fra behandler at alt vi undertrykker av sorg, sinne, frustrasjoner, hoper seg opp i kroppen og gjør oss syke. Det ligger mye god helse i å tørre å være sårbar, tørre å gråte ut og tørre å la noen få vite at livet ikke alltid er like lett.

Det krever øvelse og dette innlegget er første skritt på veien mot et mer ærlig og tydlig liv!