Katrine

Helgen har vært herlig, tid er alt, tid sammen. Jeg er så takknemlig for at svigermor trives så godt med barna og kommer ens ærend for å være barnevakt. Å vite at de små har det godt, gjør at vi som forelde kan slappe av og kose oss.

Vi har vært kjærester i over 8 år, til sommeren er det 9 år siden vi møttes og en del liv har blitt levd siden den gang. Nå, kanskje mer enn noen gang har det vært viktig å investere i forholdet og skape minner, sammen. Bare å shoppe klær, ha tid, uten at noen blir lei og vil andre steder. Hotell og cava, gjøre seg klart til konsert, men først ut å spise.

Cafè Tenerife har jeg hatt i bakhodet siden jeg var der å drakk kaffe med storesøster for en god stund siden. Min kjære og jeg hadde litt løse planer om å spise et annet sted, men det var fult der, heldigvis. I snøføyk og vassing i fonner, kom vi oss endelig over Youngstorget og inn på den lille kafèn, som egentlig er et nydlige lite sted med spansk kjøkken og vennlig betjening. Jeg er ikke så veldig glad i hvit fisk, litt lei, egentlig. Men, du verden, å velge fisk både til forrett og hovedrett var helt riktig. Cafè Tenerife kan sin fisk! Bacalao er godt, skikkelig, skikkelig godt! Nam! Og det skal være sagt at jeg har blitt en matsnobb av rang. Det er sjeldent vi gidder å gå ut, fordi vi lager ofte bedre mat hjemme enn det vi får ute. Men Cafè Tenerife er et hederlig unntak. Vil du ha en sommeropplevelse i vinterlandet, så er det riktige stedet å gå ut. Stedet har masse sjarm og blir aldri syden-harry, men helt perfekt sted for en date med kjæresten eller ut med gode venner.

Vi spise dagens tapas til forrett, med litt brød og aioli til, hoverette min var bacalao med paprika, Nikko sin var kylling med fløtesaus og nøtter. En halv flaske husets røde, var perfekt til. Til dessert spiste Nikko sjokolade- mousse med litt sherry til, mens jeg hadde varme bjørnebær med is og eggelikør, samt et lite glass rød portvin. Og hele herligheten kostet oss bare 1300 kr, synes ikke det var ille i det hele tatt. Som en koselig gest fra huset, fikk vi hvert vårt glass med hvit portvin etter desserten.

Mette og svært fornøyde lurte vi egentlig om Magnet ville klare å toppe kveldens herligheter. Sist vi så Magnet var på Arvika-festivalen i 2004, første sommeren vi var kjærester og nøyaktig ett år etter vi møtte hverandre på nevnte festival. Magnet imponerte med å være helt alene på scenen, den gang. Enkelt, sårt, snodig og vakkert. Derfor var det spesielt å se han igjen nå. Det har skjedd mye med Magnet eller Even Johansen som han egentlig heter, siden sist. Han var mer sliten, noe som kledde han, mer rocka, litt mindre ren og pen, og generelt litt mer rufsete i utrykk og stil. Musikken var mer up-beat, men fortsatt sukkersøt, uten å bli klissete, melankolsk uten å bli depressiv. Han har en særegen evne til å gjør alt litt herlig snodig. Kunstner og musiker med en ganske særegen måte å være på. Just love him! Tusen takk for en fantastisk kveld, sier bare jeg.

Søndag morgen gikk vi i stille Oslo-gater og fant oss en kafè, drakk morgenkaffe og spiste en lett frokost før vi dro hjem til barna. Litt trøtte etter kveldens utskjeielser, men strålende fornøyd med alt vi hadde opplevd. Å erfare at vi fortsatt har mye å prate om, at vi fortsatt er fascinert, at vi igjen klarer å se hverandre med nye øyne er så inderlig godt. Det er verd å sette av litt penger og tid til forholdet. Å være kjærester, lytte til det som beveger seg mellom, hva har skjedd siden sist? I en hektisk hverdag er det ikke like lett å kjenne etter, men en slik helg gjør noe med perspektivet og øker takknemligheten for alt som ER.

Det er også godt da, når uken kommer og vi ser at vi begge er opptatt på hver vår kant, så og si hele uken, at vi faktisk har hatt tid sammen. Livet er vidunderlig travelt og det er alltid en balanse å ta vare på det nære og hente ny inspirasjon ute. Denne uken blir spennende, jeg skal så smått starte opp med indviduell kostveileding og jeg skal faste, faktisk. Å faste har jeg ikke erfart enda, så jeg prøver tre dager. Å faste kan bety forskjellig for ulike folk. Etter å snakket med div. folk har jeg skjønt at om en tømmer kroppen helt og totalt under faste, vil behovet for mineraler og vitaminer være så stort etter fasten at enn har en tendens til å overspise. Jeg bruker chia-frø, FiberHusk, Vital Greens, litt fiskemel, proteinpulver og kokosmel i en shake hver morgen og vil fortsette med det de neste dagene. Men i steden for mat skal jeg drikke økologisk grønnsaksjuice og urte-te. Jeg er spent på hvordan kroppen reagerer og hvordan psyken vil merke at jeg ikke spiser fast føde. Spennende erfaring tror jeg det blir, uansett.

Mye som skjer og det føles bra! Og ja, jeg leser fortsatt Arne Ness og snart skal Nikko og jeg starte på "Storulvsyndromet" av Thomas Hyland Eriksen.  

Påfyll, perspektiver og erfaringer, life is good!

Det har vært en god uke med hovedfokus på famile, matlaging, barn, jobb og litt Spinoza og Arne Ness. Å la nett være nett og bare holde bevisstheten på hva som skjer der jeg er, er utrolig befriende og energigivende. Lysten etter å lese, vekke nye spørsmål, utfordre tankekapasiteten og tørre å ikke forstå alt. Arne Ness har en herlig måte å formidle seg på og har en grunnleggende positivitet som jeg setter stor pris på. Det er natulig for meg å starte med å lese hva Arne Ness skriver om sitt store forbilde Spinoza og som den historiennerden jeg er, setter jeg minst like stor pris på Spinozas samtid, historie som hans tanker og idèer. 

Jeg har også meditert fast en stund og kjenner mer og mer hvor viktig det er for meg. Å finne roen, tilbake hjem, til meg selv. I stillheten kan kroppen fortelle hva som egentlig skjer og sinnet kan falle til ro. Å puste ut, kjenne etter hvor jeg er, her og nå. I tillegg har jeg jobbet mer aktiv med tarot-kort igjen, i forhold til min egen utvikling. Enkelte store arketyper følger meg og kortene dukker opp, gang etter gang. Så jeg tar et hint, retter fokus og energi der jeg vet at veien går vidre. Jeg opplever litt dette:

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

- Olav H. Hauge -

Slik er det faktisk, jeg erfarer det. Nye dører åpnes, ny inspirasjon, ofte fra uventet hold, det kommer meg i møte. Det hjelper jo at hjertet er åpent og sinnet forstår hva som kommer. Jeg kjenner det igjen og vet dypt innen i fra at det er rett for meg. Fantastiske livet. Og Andrè Bjerkes ord kommer stadig til meg: 

Men når det som rørte ved deg

gav tone.

Når din egen puls

gav rytme til handling.

Når du var ett med det

som sitret i deg

 da var du tro!

 ---

Det er slik livet skal leves. Berøre, røre, vekke, inspirere, ha nok ro til å kjenne min egen puls og være tro mot det jeg kjenner er rett for meg.

Hvor alt dette ender, vet jeg ikke, men jeg elsker reisen, bevegelsen, fokuset. Evnen til å gjennomføre det jeg fortsatt har på idèe-planet, gleden over å møte mennesker som vil samarbeide, jobbe mot felles mål. Og dette ekspirmentet med Facebook-fri, fungerer stadig bedre. Jeg har vært inniom litt i løpet av uken, men er lei etter 10 min. Så skal du ha tak i meg, send en mail, send en sms eller legg igjen en kommentar her. Facebook blir ikke viktig på en stund, så vet du det.

I går var jeg på et spennende forum for pedagoger, foreldre og andre som jobber med barn og ungdom med Trond Diseth, han jobber som spesialist på Rikshospitalet med barn med stresslidelser. Det var rimlig sterkt å få bekreftet en god del og hvor ille det kan bli når barn blir presset langt over sitt niva, hvordan lojalitetskonflikter kan få fatale følger. Heldigvis finnes mennesker som Trond og teamet hans. De vet å sette ord på barnets sinne, skam og skyldfølelse og makter gjennom det å frigjøre barnets fysiske og psykiske smerte. Jeg er takknemlig for at vi har ord og begreper på følelser og at det ikke er noe behov for å oppretteholde en perfekt fasade. Barna utrykker følelser, tydlig og klart. Det er lite stress, fortsatt kan de sove helt til våkner av seg selv og det er ikke noe bråhast om å komme seg til barnehagen. Begge barna var 3 år før de startet i barnehagen og evnen til takle den overgangen er lettere da enn tidligre aldre. Jeg er takknemlig for at vi kan leve med så lite stress, for samfunnet har feilet på mange måter. Stresslidelser hos barn har eksplodert de 5 siste årene med hele 400% prosent! Hvor går vi vidre med det? Er det ikke på tide å stoppe opp og se godt og lenge på det samfunnet vi lever i. Jeg og familien med, velger bort stress, vi velger tid, åpenhet rundt vonde følelser og erfaringer. Anbefaler alle å få med seg et foredrag med Diseth, det vil gi deg ett og annet å tenke på.

Nå er det snart natta og jeg gleder meg til i morgen. I morgen er det shopping, resturant-besøk, hotell, cava og Magnet-konsert med kjæresten. Jeg ser virkelig frem til det og eget blogginnlegg kommer om morgendagen.

God og stressfri helg til dere alle!

Jeg har vært på nett, litt i går kveld og i dag. Det er litt som med kosthold i grunn. For jeg kjenner mer nå, når det er nok, når det er for mye og hvor mye jeg kan bruke nett uten at det går utover andre ting. Ja, for nett er et sted å slappe av og det er ikke noe stress å bli avbrutt. For det er nettopp det som har gjort at jeg har vært mer på nett enn og lese. Egentlig elsker jeg å lese, men alt av bøker som krever tankekapasitet ble det slutt på etter at jeg fikk barn. Hvorfor? Har du prøvd å lese en bok som krever mye, når du har to små rundt som konstant avbryter deg? Det har jeg og det er slitsomt og lite nyttig for noen. Derfor har det blitt mye easy og enkel litteratur som ikke gir så fryktelig mye. Men utfordringen er jo da å klare å kutte ut eller ned nett på kvelden, når det først er ro og den utfordringen skal jeg ta.

Det er nesten litt skremmende å se hvor fort enn blir fragmentert og sliter med å ta til seg ny kunnskap i denne perioden av livet. For når kvelden kommer er hjernen ganske tom og tanketom underholding synes å være det eneste som klarer å fylle opp. Men igjen, nettbruk øker følelsen av fragmentering. Litt uten mål og mening, går tiden og kvelden var plutselig over. Så her er det skjerpings og en tur på biblioteket er nødvendig. Enn så lenge skal jeg få lest ferdig The Monk who sold his ferrari en liten, fin bok som har ligget lenge å ventet på meg. Det har vært riktig å vente, faktisk, for nå som jeg erfarer transformert energi og kraft, var boken helt i tråd med hva jeg trengte å bli minnet på.

Jeg er relativt flink til å finne ny struktur når jeg trenger det, men har en tendens til å bli litt vel streng med meg selv. Alt med måte, jeg vet det. Livsrytme, dagsrytme og dagsform. Og igjen, det er ganske lett å kutte ut ting helt, men å lære seg riktig bruk kan være mer utfordrene. Jeg vet nå, at jeg trenger mer riktig bruk av bøker, jeg vil lese mer, åpne sinnet, tankene og bevisstheten for ny kunnskap,  ny innsikt og nye perspektiver. Riktig bruk av nett er fortsatt å bruke det med måte, kanskje bare i helgene, eller kanskje bare på kvelden etter at barna sover og alt annet er unnagjort. Struktur og kjærlighet er to ord som er viktig for meg nå. Som alt nevnt i et tidligere innlegg, kjærlighet er fravær av frykt. Så her er det bare å åpene opp og leve, livet til fulle.

Jeg erfarer kraften i transformert energi. Livet er en fascinerende reise og igjen, alt handler egentlig, i bunn og grunn, om å gi slipp og åpne opp. Å gi slipp med respekt, ærbødighet og takknemlighet og så åpne opp med nysgjerrighet og pågangsmot. Alt som skjer, skjer rettferdig, fordi jeg til en hvert tid, om jeg er ærlig, ser at jeg skaper alt selv. Alt som er vaklende og utstøtt, er ikke en del av livet, det blir borte, slipper i fra, faller vekk. Når jeg først ble oppmerksom på det, sånn virkelig, forsto jeg at ingen kan gjøre meg urett eller såre meg. For jeg ser helt tydlig, jeg skaper situasjonene selv. Kan hende ikke alle situasjoner er like gjennomskubare, men i det store og hele, ser jeg tydlig at mine egne tanker og følelser skaper noe konkret i verden rundt meg.

Sist lørdag tok jeg et valg om å ta pause fra Facebook og nett, i dag er jeg tilbake og blogger, for alt skjer så fort, prosessene skyter fart og jeg kjenner behovet for å skrive det ned, dokumentere det som faktisk skjer. Facebook tar jeg fortsatt pause fra. Det er helt rått, jeg har mer overskudd, mer tid til barna, mer tid til å gjøre det jeg elsker, lese bøker, åpne opp for nye prosesser, reflektere, le, elske og nyte. Opplevelsen av å være tilstede her og nå, er sterkere og intens. Jeg har en egen ro i kroppen og jeg merker at fokus og tankekapasitet er målrettet.

Akkurat nå kjennes det ut som det er et paradigmeskifte i livet. Fra nå av blir det noe helt annet, det kjennes slik i hele meg og jeg vet at jeg selv skaper det. Mange ting faller på plass, energien fosser gjennom kroppen, kreativiteten og inspirasjonen er på topp. Jeg går lettere, jeg smiler mer og er generelt i balanse med meg selv og omverden speiler tilbake. Gode relasjoner blir bedre og det som ikke lenger er relevant faller bort. Det er ikke lenger energi som tappes til nonsens og tull. Det er fokus, fult fokus på det jeg vil.

Jeg erkjenner nå, virkelig, at jeg er i en jobb jeg elsker. Det er godt å våkne, hver eneste morgen, og vite at jeg skal på jobb. Mandag er topp, en hel uke sammen med gode kollegier og kunder. Jada, jeg høres kanskje litt jalla ut, men det er faktisk slik det er. Jobben er enkel nok i seg selv, men jeg er så på plass. Tankene og sinnet kan jobbe fritt med prosesser og jeg får brukt kroppen min og jeg er sterkere og sunneren enn noen gang. Å være et sted som er godt, mentalt, fysisk og åndelig er noe i stor grad enn bestemmer selv. Øyeblikket, her og nå, mening med livet, jeg skaper det selv. Å ha det bra der jeg er, gir en enorm transformeringskraft og evne. Jeg står så støtt som jeg kan, i et liv som er i bevegelse og flyt. Nå kan jeg strekke meg langt, fordi jeg har det godt, jeg kan rette fokus og energien min mot det jeg vil ha mer av i livet, også når det kommer til jobb. Erfaringen om at jeg tiltrekker meg det jeg vil ha, har jeg, i bøtter og spann, jeg vet at det fungerer.

Nå åpner jeg opp for at jeg kan jobbe mer prosjektbasert. Jeg takket nei til Sunt Hjem, selvom hele konseptet er helt topp, men det passer ikke meg. Det blir for mye må og jeg ser rett og slett at kabalen går ikke opp slik livet er nå. Og det føles bra. Jeg vil å jobbe med mye av det samme men ikke på fast basis eller bundet opp av en kontrakt som krever at jeg må jobbe så og så mye. Jeg vet at jeg er dyktig, jeg vet at jeg kan og flere og flere oppdager akkurat det. Konkret ser jeg for meg at jeg kan være med som kursholder eller som veileder/pedagog i perioder og faser. At jeg kan bruke kompetansen spesifikt på enkelte områder, slik at jeg kan kombinere det med full jobb og familie. Det har også åpnet seg opp muligheter for en- til en veileding med mennesker, noe jeg synes også er et spennende felt. Livet skyter fart og prosessene med. Det er spennende, spennende tider.

Jeg har også reflektert over kjærlighet igjen. Kjærlighet er fravær av frykt, det vil si at når jeg er i kjærlighet er jeg fryktesløs. Uten frykt kan jeg se inn i meg selv, se og gjøre de grepene som er nødvendig for å komme vidre. Uten frykt kan jeg se rundt meg i verden, vite at jeg lever i kjærlighet. Det krever mot å leve i kjærlighet.

Det kom som et ras, alt som transformeres nå. Nå går det så fort og det lever så sterkt og intenst, at jeg igjen blir litt ordløs, til tross for et laaangt blogg-innlegg. Jeg vet knapt om jeg har berørt overflaten av det som egentlig skjer. Dype og viktige prosesser. Jeg uendelig takknemlig for alt som er, alt som har vært og det som kommer. Gode relasjoner som fortsetter å utvikle seg, til dypere innsikt og større forståelse av meg selv og de andre.

Igjen lever jeg på kanten av stupe og jeg er ikke redd for å sikte høyt, for å gi slipp og fly høyt. Jeg setter meg høye mål fordi det er det eneste rette. Jeg er det jeg er, tusen takk til alle som gir meg innsikt, ny kunnskap og som deler av sin egen indre visdom.

Jeg leste det siste blogginnlegget fra 2010 her om dagen og det var godt. For de tankene jeg gjør meg for nøyaktig ett år siden har blitt erfaringer, liv og noe jeg vet er sant, for meg. 2011 er året hvor jeg virkelig begynte å erfare takknemlighet, jeg kom i flyt og kjærlighet ble den drivende kraften i livet.

2011 er året hvor jeg bevisst gir slipp på frykt og åpner opp for kjærlighet. Året har vært fylt av spennende, fascinerende og viktige menneskemøter. Mennesker som har trigget prosesser. Noen prosesser har vært smertefylte, mens andre har vært kun glede og letthet. Alt har vært viktig for min egen vekst. Jeg erfarer at de gode prosessene er like viktige og utviklende som de mer tøffe og vonde. Det går faktisk an å gjøre seg viktige livserfaringer gjennom nytelse, livsutfoldelse og glede. Det er ikke gitt at det bare er smerte, sorg og mørke som gir det største spranget. Det kan være, men langt i fra hele sannheten. Jeg erfarer det i hvertfall slik.

Derfor har jeg også kjent litt etter, hva vil jeg erfare mer av i 2012? 2012 er året hvor jeg skal få ny kunnskap, ny innsikt som fører til nye perspektiver og erfaringer. Gjennom kjærlighet og takknemlighet skal jeg erfare at livet kan oppleves enda mer i nytelse og glede. Det kan kanskje høres banalt ut og nesten direkte livsfjernt, men jeg vet at det er veien for meg. Livsglede, livsnytelse, varme, kjærlighet, gode møter, god mat, gode opplevelser, det er 2012 for meg.

Livet var ment å være godt! Jeg vet det og jeg lever etter det. Når livet er fylt av gode opplevelser og det er godt å være i egen kropp, vet jeg at de utfordringene som kommer blir lettere å håndtere. For gjennom smerte og møte med døden (som jeg igjen erfarte i julen) blir livet enda mer intenst vakkert. Jeg vet at livet er sårbart og som et blaff å regne, i den store sammenhengen. Jeg VET, derfor velger jeg å elske, intenst, ekte og ærlig. Leve i kjærlighet og i takknemlighet over alt som ER. Hvorfor skal jeg leve mindre? Hvorfor skulle verden være mindre skjønn? Jeg ærer mine døde ved å leve ekte, autentisk, i glede og i nytelse. Det er min arv, noe jeg vil vise mine barn og min omgivelser.Så får det bare være så banalt, det bare vil. For meg er det slik og jeg nyter det :)

Jeg vil i 2012 leve enda mer etter Audery Hepburns sterke og vakre ord:I believe in pink. I believe that laughing is the best calorie burner. I believe in kissing, kissing a lot. I believe in being strong when everything seems to be going wrong. I believe that happy girls are the prettiest girls. I believe that tomorrow is another day and I believe in miracles.

Da gjennstår det bare å si tusen, tusen takk. Dere vet hvem dere er. Dere som gir så generøst av dere selv, som tør å åpne opp for kjærligheten og de gode opplevelsene. Takk for at dere finnes og at dere beriker livet mitt, bare ved å være, akkurat slik dere er. Jeg føler meg utrolig velsignet over at jeg får lov til å erfare. Måtte 2012 blir året hvor vi alle får større perspektiver om hva livet egentlig handler om, for hver enkelt av oss.

La meg si det med en gang, jeg er utrolig takknemlig for alle gavene vi får til barna og til oss voksne. Det er snart jul og det er tid for gaver, mat og familietid. I år har jeg tenkt litt på, hva er egentlig viktig? Jeg ble intervjuet i lokalavisen i november og der fortalte jeg litt om hvordan vi feirer Midtvinter her hjemme. Midtvinter er på mange måter en herlig frigjørende fest som ikke har julas kjas, mas og gavepress på seg. Det er en dag og en kveld, fylt av glede, eventyr, god mat og levende lys. Å være sammen, fortelle om hva som skjer. For oss voksene er det jo greit nok vinterjevndøgn, men for barna er det mange eventyr og legender knyttet opp mot solens gjenfødelse. Jeg leser fortsatt mine egne eventyr til Ravn og han koser seg. Solbarnet og Moder Jord. Solen som fødes i mørket, som Maria fødte Jesus-barnet i en stall. Noe fødes, eller gjennfødes. Og vi må være tålmodige, for det går sakte, sakte, sakte mot lysere tider. Barnet trenger tid til å vokse.

Jeg merker mer og mer at det som er viktig for meg, er opplevelser. Har du sett solen på Midtvinter, hvordan den skinner mellom bare, kalde trær? Har du tenkt på hvor avhengi våre forfedre var av solen? Jeg har gjort meg noen slike erfaringer og tanker. Opplevelsen er det viktigste. Det er lett å være politisk korrekt og miljøvennlig når enn tenker slik, men for meg er det blitt en sannhet. For meg er det mye mer hyggelig å be eller bli bedt på kino, eller en tur ut å spise, eller ta et glass vin. Å treffes, menneskemøtet, se og erfare en annen person. Det er jo det som gir livet mening.

På søndag var jeg så heldig å kunne gi en slik gave til en god venninne. Vi hørte deilig musikk og drakk akkurat litt for mye vin og storkoste oss. Vi har en god opplevelse sammen, et godt minne og noe å smile av. Jeg selv fikk utrolig mye påfyll,både av musikken, stemingen, vinen, men ikke minst av godt selskap. Jeg har bestemt meg, jeg vil heller gi opplevelser i gave. Alt fra en gå-tur, til en helaften ute, alt etter hvor mye penger jeg har :) Jeg gleder meg til et år med mange fine menneskemøter, nye erfaringer og nye perspektiver.

Ha en magisk Midtvinter!

Dagen i dag har vært helt magisk. Endelig har jeg hatt tid hjemme, finne roen og være med barna. Jeg har savnet det. I dag har vært en dag hvor jeg har ryddet, vasket og fikset huset, fordi det ga en god følelse. Selvom jeg ikke var med barna hele tiden, var fokuset der, mesteparten av dagen. Å sitte nede og skrive og høre hvordan de leker og kommuniserer med hverandre, er helt fantastisk.

Jeg kjenner at det gir en helt egen ro å være mor og husmor. Mye av tiden i det siste har dreid seg om mine egne ting, jobb, kurs, eksamen og andre relasjoner utefor hjemme. Derfor var det godt nå, at Nikko fikk fri og jeg fikk tid hjemme.

Det er nesten litt overveldene, i fjor skrev jeg takknemlighetskalender i adventstiden. I år har jeg så mye å være takknemlig for, at jeg nesten ikke makter å holde fokuset så mye der. En av grunnene til at jeg ikke skrev den type advenskalender i år. For det er som en snøball, det baller på seg, og det hoper seg nærmeste opp av grunner, situasjoner og mennesker å være takknemlig for. For et fantastisk liv jeg lever, som gir meg så mange grunner til å være takknemlig!

Veien til et godt liv, er for meg å være takknemlig. I tøffe tider må det øves på og kanskje skrives ned. I tider som nå, er jeg i en uendelig flyt av takknemlighet, det gjennomsyrer alt jeg sier, gjør og tenker. Det faller meg naturlig å være takknemlig. Jeg er overbevist om at det er en treningssak og når en trener lenge nok, vil det til slutt bli en naturlig vane.

Jeg takknemlig for denne helgen! Det er nesten umulig å slutte når jeg først starter, det er så mye å være takknemlig for.

Hva er du takknemlig for?

Innsikt og nye perspektiver kan bygge seg opp over tid og med erfaring, men noen ganger opplever jeg øyeblikk av brå og nesten plutselig innsikt. Jeg har en ganske ordinær hverdag med familieliv og arbeid. I det siste har vi justert litt på de daglige rutinene og det fungerer overraskende godt. Alle er mer fornøyde, har mer overskudd og sover bedre, og tenk, det eneste jeg gjør er å stå opp en halv time før om morgenen. Jeg lager frokost til store og små, og alt er generelt mye mindre stressende. Men så, opplevde jeg en morgen med alt annet enn harmoni, det var kjefting, sure voksne og sure barn. Helt frem til den dagen har jeg faktisk tatt ganske lett på slikt, det er en del av livet og en del av morgentrøtte folk. Det har vært litt som vann på gåsa. Denne morgenen og dagen var annerledes. Jeg kan knapt nok sette ord på det. Hele dagen var tung og det kvernet i hodet og i kroppen. Hva kunne jeg ha gjort bedre? Hva kunne jeg ha sagt eller latt være å si?

Ikke vær så streng mot deg selv, det sto klart for meg. Gi deg selv litt rom til å være hele deg. Det sto tindrene klart for meg, samtidig som jeg så 5 åringen veldig tydlig. Jeg som voksen er den som legger tonen for dagen, med min væremåte og min indre tilstand vil påvirke, særlig det små. Det var et gyllendt øyeblikk da jeg både forsto at jeg fikk en ny og mer våken bevissthet inn i kjente hverdagssituasjoner, samtidig som jeg kjente at en byrde hadde blitt løftet av skuldrene mine. Lys våken og med senkede skuldre. Herlig og underlig erfaring.

Det er en tid for innsikt og tid til ettertanke. Jeg får stadig mer tid til å meditere og jeg har kommet i flyt, der også. Mange nye og viktige erfaringer, ofte ordløse og i kroppen. Ord strekker ikke lenger til og jeg har begynt på en fantastisk reise innover i meg selv.

Livet er utrolig spennende! Min egen reise og menneskene jeg møter. Jeg er så uendelig takknemlig for dere, dere vet hvem dere er. Takk for inspirasjon, glede, energi og overskudd..Dere er fantastiske!

eller ved starten..Det er noe helt eget når jeg konkret har oppnådd noe og så se at det er bare åpner nye veier, nye prosesser og nye mål. Veien går alltid vidre, men jeg skal ta meg den tiden og virkelig nyte at jeg har kommet i mål med kostrådgivnings-utdannelsen min. Jeg er stolt av meg selv og over alt jeg har tatt inn av ny kunnskap, det jeg har forstått, det jeg jobber med å forstå rekkevidden av og takknemligheten over alle de fantastiske menneskene jeg har møtt via dette.

Hvor veien går vidre, vet jeg ikke helt. Eller, noe vet jeg: I januar skal jeg bli en del av Sunt Hjem. For meg fungerer ikke litt, eller halvveis, bare 100% duger. Da jeg snakket med Siv og Janne merket jeg at jeg kan stå inne for alt det de står for via Sunt Hjem. Hel, ren og helst økologisk mat, samt matglede, glede i bevegelse og generelt livsglede, står sentralt. Kostveileding til familer er for meg en viktig del av dette. Hvorfor må vi vente til vi er syke før vi gjør en endring? Er det ikke den beste arven vi kan gi våre barn? Nyttige og sunne verktøy for helse og livsglede? Jeg brenner for hverdagshelsen, hverdagsmaten og hverdagsgleden. Sunne, hele og friske barn som har overskudd til å lære, erfare og glede seg over livet. Her vil jeg jobbe, i det pedagogiske, i kosten, i helheten mellom kosthold og helse.Jeg er selv småbarnsmor og vet at hverdagen er stressende og jeg erfarer mer og mer at mat uten gluten faktisk er tidsbesparende. Å lage "mandelbrød" tar den tiden det trenger for steking som er ca 15 min, ingen heving, ingen langtidsstekning. Jeg har som mål å la hjemme vårt være glutenfritt, men kommer ikke til å krangle med barnehagen og andre vi besøker. For meg er dette lite prosjekt for å sjekke ut hvordan det fungerer på barna og oss selv, hvor mye tid det tar og hvor mye penger det eventuelt måtte koste. Å få praktisk erfaring er gull verd når jeg skal ut å veilede og gi råd.

Det er også en side av dette, hvor jeg ikke helt vet veien vidre. Å ha noe konkret og noe som fortsatt må jobbes med, er en spennende kombinasjon som jeg liker. For jeg ønsker også å jobbe med voksne, en til en-veileding. Jeg vet at jeg har evne til å inspirere, vekke og hjelpe på mange plan og jeg vil vidreutvikle de sidene hos meg. Det kan hende det blir mer kursing innen coaching som gir meg papirer på det jeg alt gjør, både intuitivt, men også bevisst, fordi jeg selv bruker mange konkrete metoder i egent selvutvikling. Å ha en pedagoisk utannelse er heller ikke dumt her.

Akkurat nå er ting veldig konkret og fysisk, men de som kjenner meg vet også at jeg trives med den mer "spirtuelle" siden av helheten. In balance er også et prosjekt jeg ønsker å bruke mer tid på, nettopp fordi de tar høyden for åndlig helse og ikke bare mental-helse. Jeg driver fortsatt aktiv med tarot-lesning og selvom det kan virke litt jalla i denne sammenhengen. For meg er det en god metode til å kartlegge de litt dypere tingene i oss. For mange er det en fantastisk erfaring å oppleve at jeg "ser" de og de kjenner igjen det som jeg kommer med. Med en bredere kunnskap innen kost og livsstil, kan jeg gi enda mer inspirasjon, eller svare på enda flere spørsmål som måtte komme. Enten via tarot, eller bare via samtaler og mail.

På en måte er det nesten litt skummelt å snakke høyt om de mer spirituelle siden av meg, for det kanskje skremme bort noen, men jeg lever i tillit til at jeg møter de menneskene jeg skal. Når jeg tør å være hele meg, autentisk og ekte, vil det aldri bli feil. Å leve fra hjertet er det viktigste for meg og da blir alle menneskemøter viktig.

Det begynner å falle på plass, samtidig som alt er i bevegelse. Jeg aner ett mønster, men vet at alt kan plutselig snus om på. Å vite hva jeg vil, her og nå, er ikke gitt at det er det jeg vil om tre uker. Noen ganger føles det som galskap. For jeg erfarer hele tiden at jeg er i bevegelse, på et grunnlag som også alltid er i bevegelse. Ordet balanse får en mer konkret betyding i så måte. Det blir en balansekunst i å holde seg til mine egne livsrytmer, min egen puls og den skal på mange måter fungere sammen med familien og jobbens puls og rytme. Balanse og harmoni, får en dypere mening for meg. En kropp som fungerer mer opptimalt, gir mer overskudd til å leve i dette beveglige og åpne. Jeg er ikke redd for å lykkes, lenger. For noe er dette ren galskap at jeg sier. Hvorfor er enn redd for å lykkes? Å mislykkes har jeg erfart mange ganger, det kan jeg, det er jeg god på. Men hva skjer når jeg lykkes? Hvilke vei tar livet meg da?

Å leve uten frykt, åpne opp for kjærlighet og takknemlig er eneste veien for meg. Jeg takknemlig for alt som jeg erfarer og jeg blir ydmyk og glad for alle menneskene jeg får lov til å bli kjent med. I samspill med andre blir jeg enda mer bevisst hvem jeg selv er.

Livet er en spennende reise, her og nå.

Det er har vært litt av en uke, uken som gikk. Å jobbe fra søndag og frem til neste lørdag, 14 timer daglig, byggstøv, kulde og generelt spenningen om alt ble ferdig i tide, har gjort sitt. Opp kl 5 for å rekke å bli ferdig, den store åpningsdagen, og travle dager, alt som skal på plass også etter at butikken er åpen. I dag har jeg hatt en normal dag og jeg puster ut, godt og lenge. Det har virkelig vært Hell of a Ride. Samtidig er det utrolig gøy og inspirerende å få være med i en slik proesess. Sjeldent har jeg vært mer kald, møkkete og trøtt, samtidig som jeg merker at kreftene og energien er der, bare jeg får sovet bittelitt og drukket en god kaffe latte. Samarbeidsviljen og gleden over å jobbe sammen mot et felles mål, har vært en god erfaring. Stoltheten over å kunne tilby kundene en ny, strøken butikk, med godt utvalg. Klart alt er ikke helt ferdig enda, men vi er godt på vei og jeg stortrives med å være tilbake i jobb. Når jeg våkner mandags morgen og synes det er helt ok, for da er det tilbake på jobb, sier vel sitt, jeg stortrives.

Jeg merker mer og mer at det passer meg med en helt konkret og fysisk jobb. Vi bærer mye varer og jeg har aldri vært sterkere og sunnere i kroppen. Jeg passer inn i str 40 i jobb-bukser og det er 4 str ned siden påske. Magemuskler, sterke armer, sterkt bekken gir utrolig overskudd. Ravn sa det treffende da jeg løftet på han og bar han inn på badet. " Så sterkt du har blitt mamma!" Fra å ha ganske store bekkenproblemer til å få vondt i begge armene, var det ikke særlig gøy å være på jobb, men med ny avdeling og med mye mer fysisk aktivitet og løft, har jeg fått en helt ny hverdag og nytt liv, faktisk. Jeg er sterk og smertefri! Takknemligheten over at kroppen tåler, at jeg har blitt frisk og sterk, det er nesten litt overveldene noen ganger.

Livet er utrolig travelt om dagen og det er virkelig Hell of a Ride, på en gode måte. Dagene flyr, jeg har mange avtaler, mennesker å møte, ting som skal gjennomføres. I neste uke er det andre og siste uke med MF helseutbilding og jeg skal opp til "lavkarbo-eksamen". Jeg har lest en del, men siste ukene har det blitt mindre, så denne uken blir det litt mer lesning og jeg må også ha tillit til at det det går. For jeg merker at jeg er sliten, tross alt. Det går greit med alt det praktiske, men når det kommer til teori blir jeg trøtt. Og det er nok en liten bivirkning av sist uke, for jeg har lest ivrig og kost meg med det før. Uansett, jeg kan mye og vet mye, så satser jeg på at det holder. 

Til fredag blir Ravn 5 år med første barnebursdagen hjemme, så er det Steinerskolens julemarked på lørdag, hvor vi alle må stille opp, på søndag skal jeg stå på stand for InBalance på den store Alternativmessen. Så jeg har ikke akkurat fritidsproblemer. Neste uke er fylt opp av lavkarbo og eksamen, og jeg skal jobbe på lørdag. Nikko og barna er bedt bort den helgen, så jeg får faktisk tid alene, hjemme.Ganske sjeldent, men fint når det først skjer.

Det er helt utrolig hvordan ting tar av. Hele verden ligger åpen og jeg merker mer og mer at jeg ikke er redd. Forandring, bevegelse, fremgang og progeresjon. Jeg ønsker det velkomment og er utrolig takknemlig for alle de menneskene jeg møter og blir kjent med. Livet er utrolig godt og jeg nyter hver eneste dag.