Var jeg modig nå?

Jeg skrev en ganske lang og veldig ærlig oppdatering på facebook i dag:

hard facts of life. Det er mange som går fra hverandre og oddsen for samlivsbrudd er enda større ved sykdom og særlig ved sykdom hos barn i familien. Der vi er nå, forstår vi det godt. Det handler ikke om at vi ikke elsker hverandre, men det handler om å neste gå till grunne i all hverdagen som er. Når vi må være hver for oss nesten hver eneste helg for å overleve, sier det noe om hvor slitne vi er. Vi er takknemlige for avlsating for Ravn og den enen helgen i måneden er vi sammen som voksne og prøver å få summet oss til å holde ut hver eneste dag. Dager fylt av sinne, frustrasjon og en evig balansering av nettopp det. De få gangene vi trenger barnevakt får vi det sjeldent, jeg forstår at folk kvier seg, og jeg er takknemlig for en storesøster til barna som stiller opp så ofte hun kan, hun er bare 21 og gjør virkelig sin del for hjelpe. Jeg skriver dette verken for å få symptati eller trøst, det vil jeg faktisk ikke ha. Om noen konkret kan hjelpe oss, er jeg uendelig takknemlig, men utover det, måtte jeg bare få det ut for å klare å beholde min egen mentale helse. Så hvordan har jeg det? Jo takkk, jeg har så jeg klarer meg (jeg overlever alltid) men jeg kjemper min livs kamp for familien min. Så hvordan overleve en dag til? Det går på et vis fordi vi må.

Jeg vet ikke om jeg var så modig, sånn egentlig. Egentlig var jeg hoppende forbannet og sint.. og hadde vel et eller annet behov for å formidle det til omverden,der ute. For jeg har kjent på, en god stund, hva slags bilde jeg lager av meg selv, der ute. For sannheten er, faktisk, at jeg mestrer utrolig mye, jeg har mange gode, sunne og effektive strategier som gjør at hverdagen går rundt, sånn nok så greit. Jeg er sterk og frisk, og jeg gjør det som kreves for holde meg slik. Det kommer ikke rekende på ei fjøl. Det krever bevisst arbeid, tøff trening, nok søvn, venner med omhu og generelt leve hele livet gjennomtenkt og bevisst. Fordi jeg vet hva følgene er, om jeg gir faen. Så om du leste statusen min og følte at jeg var negativ, så ja vel. Jeg gav faen et øyeblikk eller tre, på den måte jeg følte og føler er mest konstruktiv. Det er en av de få måtene jeg kan få ut damp på, formidle til omverden at: Hei, vi drukner nesten her, i all hverdagen. Men tja.. En statusoppdatering forsvinner i newsfeeden, glemmes, glattes over, forklares med både det ene og det andre.

Men greit nok. For meg har det vært en grenseoverskridene erfaring. Jeg gav faen en stund og skrev det ut til mang folk. Lot glansbildet av meg selv falme. Jeg er ikke bare glad, takknemlig og på plass, ikke hele tiden. Mer og mer, men ikke alltid. For jeg blir forbannet. Forbannet over at vi er så alene om alt det tunge, om alt det praktiske, at verden er laget slik at hver familie har mer enn nok med seg og sitt. Og det ser ikke ut å ende på noen måte. Jeg kan ikke helt se for meg at jeg får så mye overskudd når jeg er bestemor. Da skal jeg jo pokker ete, endelig få leve. Da er ikke barn og småbarn noe særlig fristende.. Okey, jeg skal ikke bekymre meg for det nå altså men det biter seg litt håpløst i halen.

 

She put on her big girl bloomers and did what needed to be done. And nobody and no thing could stop her.

~ Queenisms

Jeg leser det lille sitatet og vet at det er det jeg gjør. Alltid. Å klage, syte, bli sint, forbanna, fungerer så latterlig dårlig. For spiralen av negativet blir jo bare tyngere og tyngre. Så jeg tar meg selv i nakkeskinnet og går tilbake til hverdagen og må ha full tillit til at jeg mestrer og gjør det jeg kan og må. Alt er jo drevet av kjærlighet, sånn in the end, og det er den beste drivkraften. Jeg vet ikke lenger, har ikke lenger ord eller utrykk for hva livet egentlig er. Jeg bare er her og vet at jeg erfarer, litt mer, hver dag. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal mene eller tro. Den eneste jeg kan stole på, er meg selv. Så lenge jeg kan gjøre mitt, så går hverdagen rundt. Alternativene synes få og jeg får igjen bare godta at  livet er slik, akkurat nå.

 

4 kommentarer

heleneslilleboble

02.03.2014 kl.14:59

vettu, Katrine.. Det ER lov å si i fra. Det ER lov å vise at man er menneskelig. For det er bare det vi er. Myke, harde, følsomme,sensitive,feilbarlige, uperfekte, mennesker. Mennesker med en hjerne til å tenke fritt, som alt for ofte er opptatt av at andre skal synes godt om oss. Dette glansbildet som vi viser av oss selv er viktigere for noen enn andre. Det er desverre ikke alt. For til og med glansbilder har baksider. I utgangspunktet er de til og med bare papir, med påmalte/trykte bilder og litt glitter for å gjøre dem fine. Dem klippes og formes av oss, for at dem skal bli finest mulig. så de er kun en fasade med tomt innhold.

Vi mennesker inneholder ren psykologisk ganske mye mer enn bare en fasade og ett tomt innhold. I likhet er vi bygget av atomer, molekyler og molekylærebindinger. Vi inneholder også mye mer. Vi inneholder en sjel, en bevissthet som papir ikke gjør. Det er etter min oppfatning DEN vi beskytter så inderlig. Det er dens negativitet man ikke vil vise. Akkurat som glansbildets sanne natur, er det ofte negativt å vise sin egen sanne natur.

For å kunne være så samlet, effektiv og flink som du faktisk er er du også avhengig av å få utløp og ikke bare påfyll. Hvis du ikke tømmer ut det negative vil det svelge det positive påfyllet du får til slutt. slik som væske vil svelge en isbit om du lar den ligge der. ( selv om det egentlig er en annen prosess)

Så takk for for at du viser at det er viktig å være menneske. Menneske på godt og vondt. Det er nesten like helsebringende å tømme seg som å fylle på seg selv. For det ER helsebringende å få det ut. Du er bare et menneske du og, det er jeg veldig glad for. Det er vel heller kanskje noe med hvor mye negativt man sprer om seg og hvordan man gjør det. Sutring i evigheter og langtekkelig klaging er noe helt annet enn å tømme seg konstruktivt og metodisk innimellom.

Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halvt sorg. Tror det ligger noe i dette Katrine, Selv om man i det lengste kanskje er mest alene.

Katrine

02.03.2014 kl.15:04

heleneslilleboble: takk.. kloke, fine du <3

AnnYvonne

03.03.2014 kl.10:23

Var vondt å lese den statusen... Mange ganger hjelper det å blåse litt ut ❤️

Tenkte kanskje et tips er å be direkte persone om hjelp/ barnevakt- om du spør "alle på en gang" så er det lettere å tenke at det er vel noen nærmere osv osv som kan hjelpe- får man spørsmål konkret er det lettere å "rydde avtaleboka" og komme :)

Ikke så mye jeg kan gjøre herfra annet enn å tenke og be for dere- og det gjør jeg! Glad i deg, kjære Katrine

Klem

Katrine

03.03.2014 kl.15:52

AnnYvonne: jeg fikk mange gode tips og råd, som jeg skal ta tak i og følge :) Blandt annet lete mer systematisk etter de unge som er pålitelige og ansvarsfulle. Så dette ordner seg :)

Skriv en ny kommentar

Katrine

Katrine

34, Nesodden

Livet endres hele tiden, men takknemlighet, trening og livsglede er alltid med meg. Jeg tror på å ta ansvar for eget liv og lykke. Mamma, kollega, kone, venn og Katrine. Jeg har mye erfaring som pårørende og bloggen vil i perioder handle mye om det. Men trening og generelt refleksjoner over livet vil du også finne her.

Kategorier

Arkiv

hits