Life goes on

Etter helgens utblåsing kan jeg vel bare si at det går bedre. Det er veldig rart å leve i parallele verdner, for jeg har det godt,selvom jeg blir sliten og lei. Sannheten er at jeg aldri har vært friskere i kropp og sinn. Jeg har aldri stått så stødig og rolig i meg selv som nå. Det som er utfordrene er jo situasjonen rundt meg, så jeg er inderlig, dypt takkenmlig for at jeg er så på plass som jeg er. For det er tøft å se lillegutt slik, det er tøft når 4 åringen sier at hun vil vær syk fordi da får hun oppmerksomhet, ja, det er tøft å se ektemann og bestevenn være utslitt av alt som skjer. Alt det påvirker meg, så klart. Og dermed har jeg bedt om hjelp og hjelp kommer. Fra gode venner, fra folk som ønsker å bli bedre kjent, folk som tør å ta skrittet eller bilen å kjøre hele veien ut hit, bare fordi, de har et ønske om å konkret hjelpe til. Tusen takk! Fra hjertet. Jeg kjente sterkt på at det er riktig av meg å vise litt flere sider av vår virkelighet. Vi er satt sammen i verden for å kunne hjelpe hverandre. Noen ganger er det ikke så fryktelig mye som skal til. Jeg forstår at mange synes det er skummelt med Ravns sykdom, men igjen, sannheten er at han forstå og mestrer veldig mye selv. Han er på skolen alene, han er borte hos venner alene og han klar fint å vite hva han skal spise eller ikke. Det er ingen alvorlige medisiner lenger, bare noe få blodtrykkdempende og kosttilskudd, så han er i grunn ikke så skummel som mange tror. Bare så det er på det rene. For klart, alt som er sykdom, kan virke skummelt og vi har også brukt tid på å venne oss til det hele. Men ting er enklere nå og det er vi takkenmlig for.

Jeg er godt i gang med pilates for viderekommende og følger den ordinære treningsmåneden fra Blogilates og jeg vet at jeg ikke har som mål å klare alt, jeg tenker at litt er bedre enn ingenting og jeg konkurrer bare med meg selv. På gode dager får jeg til ganske mye, mens andre dager er jeg halvdau etter en kort økt. Øktene er lange og når de blir lengere enn 60 min er det fortgjort å falle av lasset. Men jeg er sterkere enn jeg tror og er fascinert over hva jeg faktisk klarer. Men uansett, det er faktisk utrolig godt å komme bort fra prestasjonskravet. Dette er min egen greie, bare for meg selv, fordi det er digg, og føles deilig å bruke kroppen. Kroppen er laget for å bevege seg, det er en naturlig tilstand for kroppen å være i gang, derav også den enkle, grunnleggende gleden og overskuddet som kommer som følge av en god treningsøkt. At det er så lystbetont, er jeg forstatt veldig fascinert av. Trening har alltid vært pes for meg, men ikke nå. Snodig, men godt. Jeg holder på så lenge det føles givende og jeg har ikke noe behov for noe blodslit. Kjenner jeg at bena skjelver og at jeg brenner mer enn jeg orker, roer jeg ned. Kroppen er både støl, øm og musklene har blitt tydligere, så det er jo åpenbart at dette funker,selvom jeg ikke sliter meg helt ut. For det å brenne av for mye energi, kjenner jeg ikke er bra for meg. Å trene for å få overskudd er det viktigste poenget. Muskler og fit kropp er bare bonus. 

Så ja,jeg merker mer og mer at alt er faktisk i hodet. Om livet er tungt eller lett, godt eller vondt, det er mine egne tanker som avgjør det. Verden der ute kan være helt gal og jeg kan allikevel ha det godt på innsiden. Det er en sannhet jeg erfarer, mer og mer.  Det største mirakelet har alt skjedd, jeg har avslørt min egen tankekvern. Jeg har skjønt det en stund, men nå begynner jeg å merke det i kroppen. Når alt synes utrolig tøft og umulig, så stopper jeg opp og ser på hva jeg tenker. Hva er grunnen til at alt føles så utrolig svært og overveldene? Det er jo utelukkende tankene mine som skaper det. Om jeg lar være å tenke slik og heller tenker at dette er akkurat det jeg tåler, eller dette klarer jeg, så gjør jeg det. Jeg vet at det høres overflatisk ut, men dette har blitt en dyp og sann erkjennelse for meg. It's all in the head.. Enten jeg vil eller ikke, så er det faktisk sant.

Jeg har begynt å lese Deepak Chopra, Hemmelighetens bok og jeg synes det er utrolig fascinerende det han skriver om hjerneforskning og om at verden er I oss og at vi ikke er i verden. Det er vår hjerneaktivitet som gjør at vi ser det vi ser. Hadde vi ikke hatt hjernen til å tolke, hadde vi bare sett atomer og molekyler. Utrolig mange spennende perspektiver som åpner seg når mysteriene møter vitenskapen og de samme skaper nye begreper om hva vi faktisk erfarer. Hva er virkelig og hva er uvirkelig? Han skriver mye om transformasjonskraft og for de som har fulgt bloggen en stund, vet dere jo at det er favoritt ordet! Ingen ting er vondt eller godt, alt ER som det ER og alt kan tranformers at det blir nyttig og konstruktivt for min egen vekst og innsikt i meg selv.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Katrine

Katrine

34, Nesodden

Livet endres hele tiden, men takknemlighet, trening og livsglede er alltid med meg. Jeg tror på å ta ansvar for eget liv og lykke. Mamma, kollega, kone, venn og Katrine. Jeg har mye erfaring som pårørende og bloggen vil i perioder handle mye om det. Men trening og generelt refleksjoner over livet vil du også finne her.

Kategorier

Arkiv

hits