Når er det nok?

Jeg har litt vondt i ryggen, eller i armene, eller i bekkenet. Det er jo ikke så farlig. Jeg blir vant til det over tid. Kan hende søvnen lider litt under det, men pytt, det går. På jobb kjenner jeg at det gjør vond, men bare innimellom. Alt blir en vane. Men så. Nå er det VONDT! Jobben prøver kanskje å legge til rette for andre arbeidsoppgaver, men armene, nei de er så vonde at jeg må bli sykemeldt. Da står jeg der da, med vonde armer, sykmeldt og merker at jeg ikke blir noe bedre, verken om jeg jobber eller har fri. Det er bare vondt, smertefult vondt.Dette var litt av min vei. For andre er det kanskje økende kg. De to ekstra er jo ikke så farlig, ikke de neste fem heller, men så kommer de neste ti eller tyve. Stadig yngre mennesker har tendenser mot diabetes type 2, det som før var en "gammelmannssykdom". Dårlig kondis, lite eller null overskudd. Jobben får det enn har av energi, venner, familie, privatliv, sexliv, alt lider under den økende vekten og det stadig minkende overskuddet. Det er som om noen har dratt ut proppen, luften er ute av ballongen. Livskraften når lavpunktet. Mmm, jeg unner meg den sjokoladen, den er så god, akkurat nå. Jeg orker ikke å ta med meg lunsj, jeg kjøper meg en bollepose, eller en pølse. Når jeg kommer hjem er jeg så sliten, så pizzaen eller ferdigmaten legges rett i ovnen. Litt usikker på hva det var jeg handlet inn, jeg var helt i tåkeheimen da jeg raste gjennom butikken før jeg måtte løpe å hente i barnehagen.

Ja da, det er satt litt på spissen det hele og jeg kjenner at jeg ikke vil skrive så voldsomt mye mer i den duren, blir tung i kroppen bare å skrive om det! Men når er det nok? Når setter jeg eller du en grense for deg selv? Når trigges du til handling? Jeg har ikke tro på det ekstreme, men det er langt mellom det ekstreme og det sunne. Å kose seg med en sjokolade og en kopp kaffe, virkelig nyte det, kjenne den gode smaken, merke at akkurat nå er det helt riktig. Eller spise noe annet du synes er himmelsk godt som du vet ikke er supersundt. Eller det ene glasse med vin som smaker så godt på fredagskvelden,etter en endt uke. Nyt det! Men når du ikke lenger nyter det, men blir en slave av det, at kroppen craver etter mer, mer sukker, mer fett, mer alkohol. Du går rundt og har alltid lyst på noe. Kroppen krever og krever. Hva er det egentlig kroppen prøve å fortelle deg? Har du stoppet opp og spurt deg deg? Når du har smerter i kroppen, kjenner at du har lite overskudd, at du fyser på stadig mer usunn mat. At du må fylle opp de tomme lagerne med raske karbohydrater og kaffe for å komme deg gjennom dagen. Noe er galt og du vet det. Eller er du helt bevisstløs i det? Er det slik bare livet ER? Hva er grunnen til at noen tar tak i livet sitt og andre ikke? Det er et spørsmål jeg ofte har stilt meg selv. Svarene kan sikkert være mange. Kanskje du som leser har noen svar? Har det med personlighetstype å gjøre? Har det med oppveksten vår? Har det med hvor glad vi er i oss selv å gjøre? Må jeg elske meg selv for å ta vare på meg selv? Eller er det ren vilje? Jeg forstår først i hodet hva som er bra for meg, så kjenner jeg etterhvert i kroppen hva som faktisk fungerer. Men når jeg faktisk vet, fordi de allerfleste av oss tror jeg vet hva som er bra for oss, hva er så grunnen til at vi ikke gjør det? Er det noe stort tap å slutte med dårlige vaner når vi alle vet hvordan det føles over tid? Hva er det som egentlig driver oss til å fortsette de destruktive mønsterne i livet? For min erfaring er at vi vet om det, men alikevel kvier vi oss for å ta tak og gjøre noen endringer. Det sies at vi frykter endringer mer enn selve døden. Det er ganske heftig. Hva har gjort oss så redde?

Jeg kan i grunn bare i de svarene som er sanne for meg. For meg handler det om å bygge livet på et helt nytt fundament. Det høres banalt ut, men hele mitt grunnleggende fundament var før byggt på frykt. Når jeg så bakover på fortiden min, så jeg den gjennom et filter av frykt. Jeg hadde blitt dårlig behandlet, folk hadde ikke vært greie med meg, det var synd på meg og livet haddet vært tøft for meg. Eller der jeg sto i dag, jeg var redd. For her kjente jeg ikke, her, tilstede her i kroppen. Frykten lå så klart i fremtiden. For pengene som virket for lite, eller sykdomen som truet, eller min egen helse, eller alt mulig annnet som sinnet mitt kastet ut. Underveis begynte jeg å øve meg på takknemlighet. Jeg holdt fast på å være takknemlig, samme F*** hva som skjedde, jeg takket, jeg var liveredd, men takket. Jeg raste mot livet, og jeg har møtt mange svarte avgrunner, tårer, søvnløse netter. Jeg fortsatte å være takknemlig selvom alt raste i meg. Jeg forsto ikke noe, følte at jeg gikk bakover i mitt eget liv. Det var tung, tungt, tøft og seigt. Men så, underveis i dette begynte noe å skje. Noe annet begynte å spire frem. For det er faktisk noen lover som gjelder her. Det du sender ut, får du tilbake. Langsomt kunne jeg løfte blikket og se bakover. Jeg hadde fått så mye kjærlighet, fra før jeg ble født. Ja livet gav meg mye, mye glede, kjærlighet og nærhet. Livet gav meg også sykdom, men med sykdom kom tid, tid til nærhet og den gode samtalen. Plutselig ble hele fortide sett gjennom et annet filter. Jeg kan mer og mer se og kjenne følgende av bardommen min og det på en inderlig god måte. Mine foreldre gjorde så godt de kunne, jeg takker de for det. For jeg vet at jeg er og har vært høyt elsket, som yngst av 8. Å innse det gjør noe med meg. Jeg er heldig og utrolig velsignet. Langsomt begynte et nytt fundament å gro under føttene mine. Jeg stoppet opp et øyeblikk og kjente at jo, her, akkurat her og nå, i kroppen, hjemme hos meg selv, så har jeg det godt. Jeg kan være takknemlig for livet slik det er nå. Det er fortsatt ikke så veldig mye mer penger, men det går alltid. For akkurat nå har jeg betalt alt av regninger og vi har mat i kjøleskapet, mer enn det trenger jeg ikke å tenke på, akkurat nå. Ja det er sykdom, men hverdagen er her. Jeg sitter her alene, skolegutten er glad og fornøyd på skolen. Noe har endret seg. Før føltes det som jeg prøvde og feilet, hele tiden og naturlig nok, det er en prosess og ofte føles det som motstrøm, motvind og tøffe tak. Fundamentet var fortsatt frykt. Men nå er det nye tider, jeg står på en annen grunn, jeg beveger meg gjennom livet med helt andre øyne. Når det først skjedde, føltes det litt plustelig, men jeg forstår jo at det har vært en vei frem ditt. Jeg går fortsatt på tryne, blir lei meg, redd eller trist, men jeg kan se på det med vennlighet og kjærlighet. Akkurat som jeg ikke kan alle pilatesøvelsene jeg gjør, de må øves og jeg blir langsomt sterkere, akkurat slik er det med livet ellers også. Jeg øver meg, hver dag. Litt sterkere og friere for hver eneste dag som går. Og vet du, jeg er også bra nok, akkurat slik jeg er, det både vet jeg og merker jeg. Det er ingen motsetting for meg. Jeg vet at jeg er bra nok og samtidig ønsker jeg å være det beste jeg kan være.

Men nå skal jeg ikke skrive meg helt bort her. Historien er i grunn ikke så spennende, men følelsen og drivkraften bak er viktig. Dette litt abstrakte begrepet som kjærlighet fort kan bli, er for meg blitt en levende kraft. Og ja, en ting til. Jeg har tatt alt hjem. Hjem til meg selv. Jeg har lagt litt tilside begreper som Gudinne, Universet, spiritualitet osv. For meg er det ikke lenger noen bærende bilder, de har på mange måter spilt ut sin rolle. For meg er det nyttig å erkjenne, hver eneste dag, at jeg, jeg selv er her fordi jeg dypest sett i meg selv, til en hver tid, vet hva jeg trenger å erfare. Les det en gang til. Jeg vet selv, dypest sett, hva jeg trenger å erfare. Det vil si, alt som treffer meg, har jeg dypest sett valgt selv. Provoserende, kanskje, men for meg er det sant. Det tar bort all bebreidelse og krav til andre. Jeg kan stå der som et åpent kar og vite at dette er det jeg skal erfare nå. Ikke alltid jeg forstår hva som skjer, eller grunnen til at det skjer, men jeg vet at dette trenger jeg å erfare. Uansett om det er "vondt eller godt". Det er som det ER. For jeg er alt hjemme i meg selv, men nettopp lagene av frykt har fått meg til å glemme det. For hver dag, for hvert øyeblikk kan jeg erfare at jeg er litt mer hjemme i meg selv, ser litt mer av helheten i meg selv og i de jeg møter. Dette er viktig for meg og jeg kunne i grunn skrevet et eget innlegg om akkurat dette. Jeg vet og erfarer at jeg er min egen skapende kraft. Verden er I meg og jeg kan ta 100% ansvar for det som møter meg.

Så tilbake der jeg startet, eller noe slik. Jeg er takknemlig for den jeg er, elsker meg selv, stadig mer og er fornøyd med den jeg er, akkurat nå. Men jeg vet at for å beholde en sunn og sterk kropp, så er trening både smart og godt. For å bevare et sunt og rolig sinn, er det bra for meg å meditere, da sover jeg bedre også. Jeg spiser sundt, for kroppen er mitt tempel, det som gjør at jeg kan fungere og tjene omverden. Ja, jeg unner meg "usunnheter", men blir ikke slave av det, om det så måtte være sukker eller andre ting. For mye er ikke bra, verken for kroppen eller psyken. Alle har vi vår vei hjem, eller rettere sagt, vi har alle vår måte å oppdage at vi alt er hjemme. Og det er kanskje her noen av svarene ligger, svarene på alle spørsmålene jeg stilte i starten. Å være våken i seg selv og kjenne at livet drives av kjærlighet, gjør hele forskjellen. Så ja, jeg tror det handler om kjærlighet, til seg selv og til omverden. I grunn er vi jo ikke SÅ ulike. Vi vil gjerne ha det godt, være friske og ha god helse.. Så hva holder deg igjen fra å få et liv som du drømmer om? Hva gjør du i dag for å ta vare på deg selv? Del gjerne!

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Katrine

Katrine

34, Nesodden

Livet endres hele tiden, men takknemlighet, trening og livsglede er alltid med meg. Jeg tror på å ta ansvar for eget liv og lykke. Mamma, kollega, kone, venn og Katrine. Jeg har mye erfaring som pårørende og bloggen vil i perioder handle mye om det. Men trening og generelt refleksjoner over livet vil du også finne her.

Kategorier

Arkiv

hits