One, two and down!

Phu, jeg innrømmer det, etter tre måneder hvor trening har vært kjempegøy har jeg nå fått en litt nedtur i at jeg merker at kroppen er tung og jeg kvier meg innimellom til dagens treningsøkt. Jeg har litt troen på å dokumentere ærlig og åpnet på alt som rører seg, generelt og trenings spesielt. I løpet av tre, små måneder har jeg fått utrolig bra resultater. Fra å bruke størrelse 38 er jeg nå nede i S, XS, 34/36! Jeg har aldri brukt så små klær i hele mitt liv og jeg er både forundret og glad. Overskuddet har vært på topp og PMS er helt borte. Men det er nettopp her jeg tror at jeg lurer meg selv litt. Før var PMS en tydelig og grei grunn til å roe ned. Kroppen fikk ofte ubehag som smerter i bekkenet, eller utmattelse, generell slitenhet og/eller humørsvingninger. Jeg roet ned, skrudde ned tempoet på alt og hentet meg fint inn et par dager. Nå har jeg merket motsatt, at kroppen har ofte mer energi og overskudd i den fasen også når jeg har mensen. Treningen går utrolig greit og jeg føler meg fantastisk. Så kommer nedturen uken etter. Jeg er tung, treg og merker at kroppen lett holder på ekstra kg. Men tross alt, 3 måneder er ikke mye og det er ikke så lett å henge med, kjenner jeg. Så jeg roer ned, bevisst og godtar at ikke alle dager er like lekende lette. Alt går i faser og jeg øver meg på å lytte til kroppen. Jeg var også vegetarianer i 14 dager og kjenner fortsatt at jeg trives med mer grønnsaker og lite eller ikke kjøtt i det hele tatt. Men mat må jeg jo ha, så igjen, endringer, raske endringer, hele tiden.Det skal jo være sagt at jeg trives med endringer, jeg koser meg med progresjon og prosesser, men til og med jeg kan bli sliten når ting går litt vel raskt. Og det er greit, det er ok å stoppe opp litt og bare være. Ikke tenke og gjøre så mye. Roe ned. Trene om det føles rett, la være om det føles rett. Ofte og stort sett,  er det rett å trene, det er fortsatt utrolig godt i kroppen etter endt økt. Det er bare motivasjonen i forkant som er litt mer treg.

Jeg forteller fortsatt alle jeg møter (frisøren min, helsesøster, sykepleier, legene på Riksen, mammaer i barnehagen, venninner og andre kjente og ukjente) om hva jeg gjør med trening og mange sier at de har lyst til å starte opp. Jeg vet jo ikke om de gjør det, men kan jeg inspirere en, eneste en til et sunnere og friskere liv, er jeg takknemlig. I dag kjente jeg litt på det, at det som er naturlig og selvfølgelig i en fysisk treningsøkt er ikke fult så enkelt ellers i livet. Det er helt logisk at jeg ikke kan ta 500 push ups eller sit ups, av den enkel grunn at jeg ikke er sterk nok, enda. Men når det kommer til andre mer psykiske eller sjelelige prosesser, har både jeg og andre en tendens til å dømme oss selv så hardt. Så klarte jeg ikke å være på plass i mitt eget senter og ble sint eller irritert. Eller så klarte jeg ikke å la være å bekymre meg, akkurat nå. Men hva så? Er vi ikke alle på vår egen personlige reise her? Akkurat som en muskel må trenes for å bli sterk og fleksibel, er det også slik med psyken vår. Det krever bevissthet og våkenhet OG øvelse! Det er jo helt logisk, er det ikke? For meg har trening blitt mye mer enn en fysisk og kroppslig greie, for meg er det blitt et veldig konkret bilde på hvordan livet er. Livet er i grunn en lang treningsøkt. Noen ganger er det ekstrem intenst, heftig, andre ganger tungt, svett og smertefullt.  Andre ganger igjen, helt sinnsykt deilig, lett og fylt av masse boblende energi. Det er jo livet og jeg føler at hele livet gjennspeiles der, i treningsøktene. Gir meg gode bilder og direkte erfaringer, i kroppen, om hva livet er. 

Å la kropp og sinn møtes, hvor en meditasjon er like naturlig som en pilatesøkt, eller det å tørre å bare være uten så mye dom og bedømmelse. Gjør det som føles bra, for både kroppen, sinnet og psyken. Jeg merker ihvertfall det, en stadig større opplevelse av å bare være. Det er stadig lettere å se og kjenne i meg selv at jeg er bra nok, eller jeg bare ER, verken bra eller dårlig, mye eller lite. Jeg er jo her. Her i kroppen. For en fantastisk reise det er å være i kropp. Hvor mye kroppen tåler og finner seg i. Hver dag tjener den meg, slik at jeg får gjort det jeg skal. Det er lett å glemme eller bare fokusere på det som ikke er bra nok. Men tross alt, basic.. grunnleggende..å stå opp, hver dag og vite at ja, jeg lever, jeg puster. Noen ganger og ofte, har jeg kjent på at, bare det, bare at det er liv, uansett hva livet er ellers, så er det i det minste liv og pust. Tilbake til det helt grunnleggende. Her. I meg selv. Det er spennende. Å tørre å se og kjenn innover. Tørre å lytte til det som lever og beveger seg på innsiden, uavhengi av ytre omstendigheter, eller i samspill med det som skjer der ute. Jo da, det er viktig med mål og mening i livet, å tørre å utfordre sine egne grenser og sin egen komfortsone , men kanskje alt det der ute ikke er SÅ viktig, ihvertfall ikke hele tiden. Å tørre å stoppe opp, senke skuldrene  og puste. Jo, jeg er her. Akkurat nå. Og det føles i grunn ganske okey. After all lizzm. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Katrine

Katrine

34, Nesodden

Livet endres hele tiden, men takknemlighet, trening og livsglede er alltid med meg. Jeg tror på å ta ansvar for eget liv og lykke. Mamma, kollega, kone, venn og Katrine. Jeg har mye erfaring som pårørende og bloggen vil i perioder handle mye om det. Men trening og generelt refleksjoner over livet vil du også finne her.

Kategorier

Arkiv

hits