Lev livet!

"Hele 2,7 millioner nordmenn over 20 år klarer altså ikke å oppfylle minimumsanbefalingen om fysisk aktivitet, og rapporten legger frem at noe av grunnen er at samfunnets krav til kroppsbruk er kraftig redusert de siste tiårene. I mange tilfeller legges det tilrette for at fysiske anstrengelser ikke er nødvendig."

---
Livsstilssykdommer og mangel på fysisk aktivitet er en viktig årsak til svekket helse i Norge.

Kom deg opp av sofaen! 

 

Hva er livskvalitet? Er det et gitt begrep som alle er enige om, eller det et relativt og subjektiv begrep? Så det blir kanskje mer korrekt å spørre: Hva er livskvalitet for deg? Eller meg? Jeg kan jo i grunn bare skrive og snakke om meg selv, derfor skal jeg prøve å sette litt mer presist ord på hva livskvalitet er for meg og hva jeg tenker rundt nødvendighet av livskvalitet. Kan hende at noe er vi alle skjønt enige om, som at vi alle ønsker å ha et godt liv, "leve og nyte livet" som jeg ofte hører. Kanskje det er et godt utgangspunkt? Jeg vil nyte livet! Jeg har lyst til å føle meg bra og jeg har lyst på kvalitet i livet. Livskvalitet. 

Med det utgangspunktet kan jeg også bekrefte at jeg både ønsker og vil nyte og leve livet og jeg gjør det, mer enn noen gang. Om vi ser på sitatene øverst i innlegget så er jeg et typisk eksempel på det artikkelen skriver om. Jeg er et typisk eksempel på innaktivet og hva det kan gjøre med en ellers ganske sunn og frisk kropp. For livet skjer oss, det leves, mer eller mindre bevisst. Jeg har alltid vært slank med litt div. små helseplager opp igjennom oppveksten, men fordi jeg var så heldig å være slank, gadd jeg ikke eller tenke knapt nok på at jeg burde kanskje ta vare på min egen helse. Som ungdom flest, brydde jeg meg ikke stort. Men så skjer livet da. Jeg blir gravid og får massiv bekkenløsning men alle trøstet meg med at jeg ville bli bra, bare barnet var ute. Med vondt bekken og lite bevegelighet la jeg på meg, mye. 20 kg tyngere og med livet som skjer, sykdom, dødsfall i nær familie og en psyke som slo helt krøll på seg da jeg satt der som nybakt mamma, så jeg ikke veldig lyst på livet. Det var ikke mye å leve og nyte. Livet føltes beintøft og jeg klarte å slå opp bekkenet igjen og slet med både fysiske smerter men minst like mye psykiske smerter. Jeg hadde så vidt kommet meg på beina etter en massiv lymeproblematikk noen år før, men først i dag forstår jeg at det må ha gjort sitt til at den første tiden med Ravn ble ekstra tøff. Kroppen min hadde det ikke bra og med lite søvn og den nye situasjonen følte jeg at alt ble svart. Å være mamma var ikke gøy, det var forferdelig og jeg savnet min egen mamma men ja, livet går seg jo til og etter 8 måneder løsnet det noe, heldigvis. 

Årene går og jeg finner en ro med kroppen. Eller jeg godtar at jeg er større og slår meg til ro med at jeg er den jeg er. Smertene er der og da jeg blir gravid igjen kommer en del av bekkenplagene tilbake, men ikke så ille som sist, heldigvis, men vondt nok. Årene imellom barna har jeg hele tiden måtte passe på å ikke bære for tungt, bevege meg noe men smertene var der og de begrenset livet mitt, på jobb og sosialt. Jeg kom tilbake i jobb etter å vært hjemme med Kari og jeg var takknemlig for at spedbarnstiden med henne var mye lettere, både svangerskapet, fødsel og det første året var lettere denne gangen, men smertene og vekta var der. Smertene ble ikke mindre, jeg fikk mer å bære på og det sier seg selv at det ikke var særlig gunstig. 

Men det var først da jeg satt i kassen å gråt over vonde armer, at jeg følte at livet var virkelig urettferdig. Å være i en jobb som min er bra, det er ganske aktivt og jeg fikk gjort mer enn å bare sitte i kassen, men så kom det tider med færre ansatte og jeg ble sittende og det straffet seg. Jeg ble sykemeldt og ingen fant noe svar. Leger ei heller leger på idrettsmedisinsk. Armene var vonde og jeg kunne ikke bære noe som helst, uten intense smerter. Stekepannen var utholdelig å bruke til matlaging, fordi den var så tung. Å bære barna var umulig. Etter mye frem og tilbake fikk jeg byttet avdeling på jobb. Det var få som hadde troen på meg. Men noe skjedde. Jeg måtte bære varer to dager i uken, tunge esker, flere tonn i uken ble det faktisk. Langsomt begynte mye å slippe tak. Vekta begynte å gå langsomt ned, armene ble gradvis bedre og jo mer jeg bar, bedre følte jeg meg. Bevegelsene ble lettere og bekkensmertene lettet. 

Årene går, igjen. Livet treffer. Igjen. Nå har det gått drøye to år siden Ravn ble alvorlig syk og jeg har vært mye borte fra jobb, det som gav meg overskudd og holdt smerte og vekt i sjakk. Lenge gikk det greit. Jeg satte meg selv til side, fokuserte på de som trengte meg. Sykehus, dager, uker, monotonien, angsten, frykten, tårene, fortvilelsen. Men alt går seg til. Alt blir en vane, også dette. Og kroppen begynner langsomt å si i fra, igjen. Overskuddet blir borte. Jeg vil bare sove. Særlig på sykehusdager er jeg utslitt. Hver uke, hver mandag reiser jeg med Ravn. Jeg følte meg sliten inn i beinet, inn i kjernen av meg selv. Jeg har ingen idè om hva jeg skal gjøre. Jeg er utslitt og det over dager.Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Annet enn å sove. En dag erfarer jeg noe viktig. Jeg må ut å handle og jeg gjør det alene og jeg handler for hele uken. I det jeg kommer vaklende ut fra butikken med sekk på ryggen og to kjempeposer med matvarer og jeg nesten ikke klarer å gå oppreist, kjenner jeg at noe skjer. Overskudd. Det er så jeg nesten ikke tror det. Trykket mot kroppen, musklene og skjelettet gir overskudd. Kroppen gir tydelig signal. Den trenger mer motstand. Mandagene etterpå handler jeg, bevisst alene og jeg erfarer det samme. Jeg føler meg opplagt, klar i hodet og med energi i kroppen!  

Jeg er så utrolig heldig og velsignet med bra folk i livet og verdens beste Madhu Olsen  gir meg to gratistimer med pilates. Til min store overraskelse merker jeg at formen er slettes ikke så ille som jeg trodde. Jeg er både sterkere, mer fleksibel og mer tilstede i min egen kropp enn jeg ante. En del år i bakeriet har gjort sitt til at kjernemusklene faktisk er ganske sterke. Jeg koser meg med de to timene og vi snakker løst og fast om fordelen ved å trene. Men det går fortsatt litt tid, før jeg en gang i slutten av januar i år spør Madhu om linken til den bloggen hun anbefalte meg. Jeg får linken  og jeg begynner. En ny reise starter i livet mitt. 6 dager i uken trener jeg en halvtime hver dag. Jeg har alt skrevet mye om den reisen og om hva som skjer med meg i møte med pilates. Men jeg kan ta det i kortform her:

Jeg får overskudd! 

Jeg får en sterk og _helt_ smertefri kropp

Jeg blir helt fri fra PMS (med untak av sist månede, men det var andre grunner da)

Jeg får en sterk og funksjonell kropp. Jeg kan bære barna mine!

Jeg får bedre kondisjon

Jeg kjenner at psyken faller til ro

Jeg gjennomskuer mye av mine egne negative tankemønstre

Jeg forstår at alt her i livet handler om være tålmodig og øve seg

Jeg slutter å dømme meg selv fordi jeg vet at alt trenger å trenes opp, fysisk som psykisk, sjelelig og mentalt. 

Jeg inspirerer de jeg omgås til bedre helse og dermed bedre livskvalitet

Jeg begynner å trene med Nikko og vi får en felles lidenskap som binder oss tettere sammen på en god måte

Jeg investerer i min egen fremtid

Jeg er et godt eksempel for barna mine

Jeg føler meg fantastisk over hva kroppen faktisk kan gjøre for meg, hvor sterk den er, hvor vàr den er, hvordan den lar seg forme og hvor godt den responderer på øvelsene jeg gjør. 

Jeg erfarer kroppen som et fantastisk instrument og jeg er uendelig takknemlig for at jeg tar vare på den og den på meg

Jeg blir ikke så fokusert på tykk, tynn, trent eller utrent, men over helse, overskudd og livskvalitet. 

--

Ser du, jeg lever livet! Sånn virkelig. 1 time om dagen 6 dager i uken har det blitt nå og alt dette erfarer jeg og det på undre 4 måneder. Om dette ikke er livskvalitet, hva er da livskvalitet? Ja et stort aspekt her har jeg ikke skrevet om og det er kosthold. Kosthold er et stort tema i seg selv og ofte er det mange tanker og følelser rundt kosthold. 80% av helsa vår kommer fra hva vi putter i munnen og 20% er gener og hva vi trener. Så det sier seg selv at kosthold er ekstremt viktig og her kan jeg også snakke om livskvalitet. For meg er det ikke livskvalitet å spise ting som virker dårlig i kroppen min eller sagt på en annen måte, for meg er det livskvalitet å spise det som er bra og virker bra i kroppen min! Det er relativt individuelt hva som fungerer for oss, men noen helt enkle og greie rettingslinjer kan være godt å ta med seg. Når jeg elsker kroppen min, vil jeg den bare det beste og mat er drivstoffet, det som gjør at jeg kan trene, kan ha overskudd til barna, hjemmet, jobben, venner. Jeg velger å ta meg selv på alvor og vet at snop, ferdigmat og for mye alkohol ikke er bra for meg. Det er ikke snakk om at jeg aldri unner meg noe "godt", men hva er godt? Det går fint an å leve sunt og spise det som er godt. Alt jeg spiser er godt, faktisk. Uansett: Dette er mine enkle råd til et mer balansert kosthold som fungerer for de aller, aller fleste:

- mer grønnsaker! Spis tre ganger så mye som du gjør i dag, minst. Kaldt, varmt, stuet, stekt, rått, forvellet. 

- rent kjøtt eller ren fisk. Spiser du mye grønt, trenger du ikke så store mengder kjøtt eller fisk, så velg gjerne vilt eller øko-kjøtt og villfisk og småfisk (mindre størrelse på fisken jo bedre)

- er du glad i kylling og egg, velg de øko eller fra Stange, Holte eller Jakobs 

- få i deg sunt fett. Smør, cocosa, avokado,olivenolje, nøtter og frø ( i moderate mengder)

-tåler du korn, så velg gjerne havre, spelt og urkorn i steden for hvitt hvetemel

- spis gjerne mindre pasta, ris og poteter og fyll opp med grønnsaker isteden for! Grønnsaker blir sjeldent feil for de aller fleste av oss 

- tåler du melkprodukter så velg gjerne Røros melk (den har en ok pris) , tåler du ikke melk så finnes det etterhvert ok alternativer med havre, ris og ev. soya. (Soya bør spise og drikkes i moderate mengder) 

Jeg selv tåler dårlig både bønner, linser og korn, så jeg velger å ikke skrive så mye om det, men om du tåler det og kjenner at det er bra for din kropp, så del gjerne i kommentarfeltet. For meg er det blitt viktig å dele av det som fungerer for meg, kanskje det kan være til hjelpe og inspirere deg? Sammen kan vi gjøre hverandre bedre, friskere og mer sunne. Er ikke det livskvalitet? For meg er det det. Da kjenner jeg enda mer, at jeg er takknemlig for at jeg lever, at jeg kan bidra og betale tilbake til verden. Dele min gave, min erfaringer og kanskje inspirere til at noen får det litt bedre med sin egen kropp og sin egen psyke. For meg handler alt dette om å leve livet, leve i kontakt med både hjerte, hode, sinn og kropp. Det henger sammen. Som de gamle grekerne sa: Et sunt sinn i en sunn kropp! Eller tanken om at kroppen er sjelens tempel, den ytre manifestet av noe hellig. Hvordan behandler vi noe hellig? Er det ikke med en dyp respekt og ærbødighet? Er ikke kroppen et av det største miraklene? Her er jeg. Akkurat at de cellene smeltet sammen og skapte meg, og det finnes bare en som meg, men vi har alle felles at vi har en kropp og vi har alle felles at vi har et valg om hvordan vi behandler den største og viktigste gaven vi har fått. Å elske seg selv, livskvalitet, leve livet, handler om, ihvertfall for meg, å ta vare på det jeg har fått på en god og konstruktiv måte.  


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Katrine

Katrine

34, Nesodden

Livet endres hele tiden, men takknemlighet, trening og livsglede er alltid med meg. Jeg tror på å ta ansvar for eget liv og lykke. Mamma, kollega, kone, venn og Katrine. Jeg har mye erfaring som pårørende og bloggen vil i perioder handle mye om det. Men trening og generelt refleksjoner over livet vil du også finne her.

Kategorier

Arkiv

hits