Dag 11 Veien videre

Om barn.

Og en kvinne som holdt et barn mot brystet sa:

Snakk til oss om Barn.

Og han sa:

Deres barn er ikke deres barn.

De er livets sønner og døtre som lengter etter seg selv.

De kommer gjennom dere, men ikke fra dere.

Og selvom de er sammen med dere, tilhører de likevel ikke dere.Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker.

for de har sine egne tanker.

Dere kan huse deres kropper,

men ikke deres sjeler,

for deres sjeler bor i morgendagens hus

som dere ikke en gang kan besøke,

ikke en gang i deres drømmer.Dere kan strebe etter å likne dem,

men forsøk ikke å få dem til å likne dere.

For livet går ikke baklengs

eller dveler ved gårsdagen.

Dere er buene som deres barn blir sendt utfra

som levede piler.

Bueskytteren ser målet på uendlighetens sti,

og Han bøyer deg med sin kraft så Hans piler skal fly

langt og raskt.

Føl glede når bueskytterens hånd bøyer deg;

For slik som Han elsker pilen som flyr, elsker Han

også buen som er stø

Kahlil Gibran

♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡


Det er rart med det, hvor fort det uvanlige blir normalen. Alt av liv og krefter går inn i noe som begynner å ligne en hverdag, en sykehushverdag, om ikke annet. Det ser ut som det blir 5 timer med dialyse daglig og det blir fort litt rutine da. Jeg har begynt å lese Mio min Mio og merker at den treffer både Ravn og meg.  Bokes forunderlige magi er barndomsminner og som voksen kjenner jeg sterk på de blå og melankolske undetonene er perfekt nå. Så de lange timene, dagene og ukene skal fylles med gode bøker, film og spill.   Pokémon har tatt over for storfavoritten Angry Birds, så tiden går. 

Kvalme og oppkast er tilbake for fult, men blodprøvene viser lavere kalium og kreatinin. Det vil si at nyresvikten er på retur. Yes og takk for det!! Nå krysser vi fingre for at urinen kommer og at det kan komme litt videre fra der han er nå. Å klare å ha tillit til kroppen, livdkreftene og legene er noe jeg velger å ha. Jeg kjenner også at denne runden er bygget på trygghet, på en helt annen måte enn før. Ja, ting ble helt annerledes enn vi trodde og legene fikk sjokk, men tross alt. De to andre rundene har vært angstfylte og vonde runder, hvor Ravn har vært hoven og alt har vært ute av kontroll. Nå er det hjelp å få, nesten uansett hva som skjer og legene jobber i større team og nettverker de samarbeider med strekker seg over Europa og flere land utenfor. Så ja, jeg føler meg trygg, jeg puster og velger å ha tillit. Ja jeg er i perioder redd og engstlig, sint og oppgitt er jeg også. Det er helt lov. Jeg anerkjenner alt som viktig. Kjenner igjen reaksjonene hos Ravn. Bekrefter de med inderlighet, jeg kjenner det i kroppen. Tapre, lille helten vår. Prinsen og ridderen. Modig, lite og sårbar. Klok, våken og ekstremt sensitiv for omgivelelser og det som skjer. Våke , utslitt, redd og tapper. Jeg ser med ærefrykt og dyp beundring på sønnen jeg gav liv. Wow for et menneske, for en vei å ha i livet. Jeg har tillit til Ravn, jeg har full tro på at hans vei i livet er viktig. Jeg er så heldig å være mamma til dette lille, store barnet og mirakelet. Min vei er å støtte og veilede. Være skjoldet som beskytter og den som tar i mot. Jeg er takknemlig for alt jeg erfarer nå og jeg står i stum beundring over sønnen jeg har. 

 

 

 

 

 

2 kommentarer

Christina

19.06.2014 kl.19:18

Så vakkert vers du hadde først! Dere er husket, og jeg sender kjærlighet til dere i meditasjon. Alt godt til deg og Ravn

mamma´n til sjokoladeheksa og mariushoppern

20.06.2014 kl.00:01

<3

Skriv en ny kommentar

Katrine

Katrine

34, Nesodden

Livet endres hele tiden, men takknemlighet, trening og livsglede er alltid med meg. Jeg tror på å ta ansvar for eget liv og lykke. Mamma, kollega, kone, venn og Katrine. Jeg har mye erfaring som pårørende og bloggen vil i perioder handle mye om det. Men trening og generelt refleksjoner over livet vil du også finne her.

Kategorier

Arkiv

hits