Dag 12 Overflytting

Dagene går stortsett til dialyse og soving, avbrutt av at systemet tømmes, gang, på gang. Høyt blodtrykk, slapp, forvirret og lei. Slik har Ravn hatt det de siste dagene. Det er vondt å se på nærthold og lite jeg kan gjøre. En kald klut på pannen, en kjølig hånd over ryggen, dynen som må på når han fryser og av når han koker. Tiden sleper seg avsted.

 

I dag ble han flyttet til barneavdelingen og jeg fikk rimelige sjokk over at det er forventet at jeg ikke skal sove i samme rom som Ravnungen. Ja, jeg forstår at han er på overvåking og at de må følge han opp tett og jeg er takknemlig for det. Men det er helt utenkelig for meg å la en redd, forvirret og utslitt barn være uten mamman sin. Ikke sjeldent vekkes jeg hver time, fordi han trenger meg og etter slike netter er det ikke greit å plassere meg på foreldreovernattingen og han langt unna på en avdeling med folk han ikke kjenner. Nå ser det ut som jeg får sovet vedsiden av i natt og jeg gir meg ikke på det før han er trygg nok til det. Umiddelbart kjenner jeg på at det er veldig ugreit å være her. Jeg er utslitt og har sovet lite men føler at jeg blir lite sett og hørt. Overgangen til ny avdeling føles unødvendig brutal. Jeg skriver ikke det bare her, det blir tatt videre, tro du meg. Og JA, jeg vet at det går seg til, men jeg er for dreven i dette til å la meg avfeie som hysterisk mor. Jeg har full tilit til at vi får det bra her og jeg vet han er i de beste hender og det er uansett det viktigste. Jeg håper og tror at vi faller på plass her, uten at jeg må krangle så mye, vi skal tross alt være her i mange uker og da er det greit med en ok tone og tydelig kommunikasjon.

 




2 kommentarer

Henriette

21.06.2014 kl.18:01

Husker det var utrolig vanskelig når Aurora lå der inne. Bli henvist til foreldrehotellet helt på andre siden. Ligge på ank med telefonen i hånden for å løpe med blodsmak i munnen når de ringte...merkelig at de ikke har et annet opplegg. Hvis man er nær sover kanskje alle bedre? Tøffe tak dere har nå... Hold ut og stå på :-)

Nina Cruickshank

21.06.2014 kl.21:53

Føler med deg kjære vakre Katrine, jeg opplevde å bli JAGET HJEM da lillegullet kom tilbake til avdelingen etter oppvåkningen - trodde og var innstilt på å være sammen med ho hele tiden, så jeg fikk helt sjokk når jeg ikke fikk lov... Det føltes helt uvirkelig etter det vi hadde vært igjennom, og jeg var helt sikker på at sykepleieren ikke ante hvem pasienten var, at hun var akutt-operert, at vi ikke var forberedt på innleggelse, og sånt... Var utrolig sint da jeg måtte gå, men etter å "ha tømt meg" til nære venner, valgte jeg å sende masse lys til hele situasjonen. Og ja, jeg kunne laget rabalder, har aldri opplevd en sånn ufin behandling, en meget usympatisk sykepleier, men jeg lot det gå... Overlykkelig for å kunne hente ungen min hjem dagen etterpå :-)

Skriv en ny kommentar

Katrine

Katrine

34, Nesodden

Livet endres hele tiden, men takknemlighet, trening og livsglede er alltid med meg. Jeg tror på å ta ansvar for eget liv og lykke. Mamma, kollega, kone, venn og Katrine. Jeg har mye erfaring som pårørende og bloggen vil i perioder handle mye om det. Men trening og generelt refleksjoner over livet vil du også finne her.

Kategorier

Arkiv

hits