Dag 17 After the storm

Dagen i dag har vært tung. Opp som en løve og ned som en skinnfell. Naturlig nok. Plutselig er den akutte krisen over og formen er bedre. Klart vi er glade og takknemlig for det, men så. Nå kommer etterdønningene. Kreftene synes brukt opp og det meste synes tungt og utfordrene. Drikkerestriksjoner, ny biopsi i morgen og kortison som forsterker de vonde følelsene. Å være mamma, måtte følge opp de tøffe grensene legen setter, eller trøste når legen forteller om biopsien. Balansen i å måtte sette harde og absolutte grenser, trøste når frustrasjonen blir høy. Travle sykepleiere og uten 5 min i løpet av dagen til å puste ut litt og hente meg inn. Det gnager og spiser på reservene. Jeg vet jeg må puste,åpne opp for kraft og hjelp. For vi trenger hjelp og avlastning nå. Jeg makter ikke å ta meg sammen, kjenner at det gradvis rakner på innsiden. Det er helt ok og naturlig, men Ravn skal ikke være den som tar i mot det. I det trenger jeg litt tid borte fra alt og hente meg inn. En time, en ettermiddag eller kveld. Det er ikke så voldsomt mye skal til, men det må til. Etter 16 dager med bare sykehus, må jeg puste. Nå.

 

Ravn har vært utslitt og trøtt i dag. Han syklet til dialysen,men har vært sliten og lei,nesten på grensen til deprimert. Alt er naturlig og sunt, etterdønningene etter kriser må ut. Men det er vondt å se på, vite at alt jeg sier og gjør, hjelper forsvinnende lite. Vi er endelig sammen igjen om natten. Godt for lillegutt. Jeg selv har også vært litt takknemlig for de siste døgnene og ambivalent. Jeg må ærlig innrømme at å sove alene og trene en time hver morgen gir kraft og overskudd, men å vite at Ravn er uten meg og er trist og redd, er ekstremt vondt og sårt. Å bli dratt i stykker på innsiden. Vite at jeg selv ikke kan gå til grunne, måtte krype til korset og be om hjelp. Mens en annen side vil klare alt selv, stolhet og frykt som sier at det må kun være meg som passer på, at jeg er den eneste som gjør han trygg, redsel for å gi slipp på det lille jeg har av kontroll i situasjon. Og en side som er veldig laid back eventuelt nummen . Slapp av, det ordner seg. Pust ut pust inn. Ta tiden til hjelp, alt kommer som det skal. Slapp av, det er lov å ha dårlige dager. Ja, det er mye indre dialoger, ofte motstridene, irrasjonelle, men også helt konkrete og viktige. Ja det er mye som rører seg og det jeg forstår helt tydelig, uansett hva andre sider av meg sier, er at jeg, vi trenger hjelp. Ravn trenger andre voksne for noen timer. Voksne som har nye impulser og overskudd. Jeg er litt i desperat nød etter helt konkret hjelp. Noen som stiller opp og er her. Ofte blir det dessverre veldig tyst og stille når det er helt konkrete situasjonener og jeg forstår det. Vi har alle nok med våre travle liv,med jobb, familie og små og store kriser. Jeg forstår og forventer ingenting, men jeg velger å være ærlig på det som ER. Så vet du det. Livet er slik nå og vi overlever jo alltid, men ja.. With a little help from my friends....♡

 

Men nok om der, akkurat nå, for dagens gladnyhet er at det kommer stadig mer urin :) Vi venter fortsatt på at det skal løsne skikkelig, men det er mer enn før. Allr bekker små... Vi takker for all fremgang og er overbevist om at vi bare får mer og mer å være takknemlig for. Det har vi erfart, hver gang. Jeg ser frem til å dele stadig mer godt nytt. 

 

 

6 kommentarer

Nikko

26.06.2014 kl.19:07

Kommer opp en tur lørdag, men formen min er jo heller ikke på topp. Jeg har delt innlegget på min side, med en oppfordring til at folk kommer og sitter litt "barnevakt".

Katharina

26.06.2014 kl.19:19

Vondt å lese, og jeg forstår deg så godt ❤️ Får ikke stilt opp fysisk, men i tankene mine er du og dere. Mange varme klemmer ❤️

TanteBodil

26.06.2014 kl.20:33

Jeg og gutta kommer i morgen.... Hvis alt er greit må du gjerne ta deg en tur ut når vi er der.. kommer vel an på Ravn. .. sees ♡

Katrine

26.06.2014 kl.20:58

TanteBodil: Han skal ta biopsi i morgen, men legen mente det var OK med besøk.

Renate Elida

26.06.2014 kl.22:13

Kjære du! Det er så sterkt og flott at du kan dele tanker så ærlig. Jeg er alene med alle tre barna om dagen, men neste uke kommer Kjell Ove hjem igjen, og da kommer jeg gjerne og hilser på. Stå på, dette klarer dere <3

Helene

27.06.2014 kl.03:11

Ååååh! Hva skulle man ikke tatt for å bo i "Oslo" nå!!! Jeg skullekunneville så gjerne...... på andre siden av kloden er det enda vanskeligere. Hadde jeg hatt ferie hjemme skulle jeg tatt turen inn! Men langsiktige mål planlegges og jeg sitter litt fast her nede... Tenker masse på dere alle fire! Love is all around us♡♡♡

Skriv en ny kommentar

Katrine

Katrine

34, Nesodden

Livet endres hele tiden, men takknemlighet, trening og livsglede er alltid med meg. Jeg tror på å ta ansvar for eget liv og lykke. Mamma, kollega, kone, venn og Katrine. Jeg har mye erfaring som pårørende og bloggen vil i perioder handle mye om det. Men trening og generelt refleksjoner over livet vil du også finne her.

Kategorier

Arkiv

hits