Dag 20 Dagens helt

Jeg kjente på mye frykt og sinne i dag. Ravn var trøtt og det var en tung start på dagen og han ville bare sove. Men han ville prøve en tur på kjøkkenet. Han tok medisiner og sykepleieren gikk. Så satt vi der da alt kom i retur. Jeg frykter kvalme og oppkast. 14 dager har han vært slått ut, krefter som blir spist opp av kronisk kvalme og oppkast. Så ja, hva nå? Sinne og raseriet boblet i meg, fortvilelsen. Hatet. Det rakner og jeg legger meg ned ved siden av Ravn da vi er på rommet igjen. Jeg forteller han alle følelsene, han ser de og kjenner de jo. Det er like greit å være ærlig på det. I alt kaoset her på avdelingen, få folk og mange alvorlig syke barn føler vi oss alene.Jeg ser at han roer seg, håper at han forstår at jeg bærer mitt eget. Husker ikke ordene, men vi gråt sammen og følte oss litt lettere til sinns. Men så kommer de fra dialysen. De har bare han i dag. På en stor og luftig sal, bort fra det trange, lille rommet. Bort fra maset og kjaset. Ravn sovner. De trekker max av det de kan. Han sover og sover mens kroppe tømmes for overflødig væske. De oppfordrer meg til å ta en pause, lover å ringe om det er noe. Jeg setter meg ved hovedinngangen, er litt på nett, diller, puster, drikker rødbetjuice, spiser wienerbrød. Pappa og Inger tok turen og vi snakket, tok en kaffe før vi ruslet bort på dialysen. Der ligger det en superblid gutt og skravler. Da han får pakken fra bestefar og bestemor Inger, er han solgt og kjempe ivrig. StarWars!! 



 

Det bygges lego i lekerommet da dialysen er over, nytt tøy og med nye krefter forteller han og bygger og bygger. Gutten er som ny. Alt av hovne øyne og tung kropp er borte. Han føler seg lett i kropp og sinn. Men morgenen har tatt på. Etter en stund er det greit at besøket skal dra, nå kaller sengen. Prøve seg på litt mat og se film. Stille, mørkt rom, en liten tv-skjerm og en gutt som puster ut etter en dag med store bunner og topper. 

 

Jeg har kjent på mye i dag og vet at min egen motstand er det jeg må gi slipp på. Godtta og akseptere hvordan livet er, fra minutt til minutt. Evne å være fleksibel, omstillingsdyktig, puste ut og stole på at han er i de beste hender. Ikke la fortidens traumer og erfaringer gripe inn i øyeblikket. Frykt og engstelse, fortid, fremtid. Det er ikke der vi er. Vi er HER. Akkurat nå. Hele tiden vite, at her, nå. Ingen tanker, ingen forhåpninger, ingen bilder av hvordan jeg mener ting burde og bør være. Bare VÆRE. Han puster, han lever. Vær takknemlig. Liv. Pust. LIV

Tillit.  Kjærlighet. 

 

6 kommentarer

TanteBodil

29.06.2014 kl.17:51

Er nok mange opp og neturer før alt blir bra ♥ koselig å få besøk fra Sandefjord da :) Ser på bildene at han er mindre hoven etter dialyse. .. Det er nok godt for kropp og sinn ! Hils så mye! Klem

Lise

29.06.2014 kl.18:02

Å du er såå utrolig god på å leve i nuet <3 D trenger jeg også å lære :-) Følger dere og sender flere gode og varme tanker<3

Christina

29.06.2014 kl.19:27

Masse kjærlighet deres vei. :) Dere er utrolig tøffe!

Inger M Gangsø, Samnøy

30.06.2014 kl.09:38

Takk for i går Katrine og Ravn! Vi er så takknemlige for att vi fikk besøke dere. Var så godt å få litt mere innsikt i Ravns sykdom, atmosfæren med dialysen, se hvor han kviknet til. Dere trenger fortsatt mange som tenker på dere, vi er med og minner Gud om hele situasjonen, du trenger også styrke som dagen er, Katrine. Du er tapper, men hva er alternativet? Lykke til med denne dagen, håper dere får oppmuntrede svar!

Katrine

30.06.2014 kl.09:42

Inger M Gangsø, Samnøy: tusen takk, kjære du. Så godt å se dere. Formen er god her :)

Rosanna

04.07.2014 kl.13:43

Kjære dere familien, jeg fulgte dere fra Italia der jeg har vært på jobb!

Veien må dere gå, kanskje gir det støtte å vite at dere er sett, og på den måte bærer vi mikroskopiske øyeblikk sammen med dere.

For en kapital av erfaringer og livsvisdom dere tilegner dere, mørket er også en gave.

En uendelig lerrett av kjærlighet veves fra dere og langt utenfor deres grenser.

Takknemlighet og ærbødighet for livets mysterium.

Klem fra Rosanna

Skriv en ny kommentar

Katrine

Katrine

34, Nesodden

Livet endres hele tiden, men takknemlighet, trening og livsglede er alltid med meg. Jeg tror på å ta ansvar for eget liv og lykke. Mamma, kollega, kone, venn og Katrine. Jeg har mye erfaring som pårørende og bloggen vil i perioder handle mye om det. Men trening og generelt refleksjoner over livet vil du også finne her.

Kategorier

Arkiv

hits