Om tillit

Jeg har hatt en lang reisevei når det kommer tillit.  For tredje gang i sommerferien sitter jeg på sykehuset med Ravn. Alle tre gangenr har vært veldig ulikt. Det er faktisk mye mindre frykt og uro i meg, selv om det kanskje ikke virker slik. Det snudde kraftig i fjor sommer. Valget om å ha tillit ble tatt da. Men alt er prosesser og frykt synes å være et uendelig, svart hull som stadig blir opplyst i møte med livet. I det jeg kjenner at ting roer seg litt, skjer det noe og ny eller gammel frykt  dukker opp. Jeg setter pris på det, selv om jeg blir redd og urolig,  for jeg vet at jo mer jeg aksepterer og ser jo mer fri blir jeg, mer trygg og bevisste hvem jeg er i møte med meg selv og livet. Jeg forstår,  igjen og igjen at mine egne tanker rundt det som skjer, er alltid det som er avgjørende om hvordan jeg føler det. Aksepter jeg situasjonen så roer følelsene seg, om jeg lar tankekverna falle til ro og jeg bare fokuser på å puste inn, puste ut, akseptere det som ER, så er livet godt, uansett hvordan det er. Men ja, det er en prosess, et bevisst våkent arbeid. Jeg dømmer meg selv ikke så hardt lenger. Ujevn søvnrytme, hormoner, mye dramatiske ting som skjer til lillegutt,  så klart blir jeg påvirket av det. Det er helt greit og innlegg som det i går er et utrykk for det som var i går. For til tross for tvil, frykt og mistro, så vet jeg det også bare er tanker og følelser som jeg må gjennomleve. De gir nyttig og god informasjon om hva som rører seg. Ved å ta de på alvor blir det sett og hørt. Ofte blir de mindre intense da. Og jeg ser hvilken ydmykelse det er å be om hjelp, trygle om hjelp, sårbart fortelle at nå kjennes det ut som jeg drukner. Det er ekstremt viktige erfaringer og jeg blir både klokere og roligere når jeg forstår hvor viktige erfaringer jeg gjør meg, akkurat nå. Livet leves dønn ærlig og det vakre er, de som er glad i meg, tåler det. De gjør det de kan og har dyp tillit til at jeg klarer meg.

 

Leves livet mer intenst og levende i møte med sykdom?  Kanskje.  Men først og fremst mer ærlig. Å leve livet på den rå nerven, tar bort og bryter ned alle lag av forsvarsmekanismer og strategier.  Nakent, ærlig og direkte. Igjen,  takk til de som tåler det. For alle krykker, puter og alt jeg trodde var sant, alt jeg er og var, alt må legges bort. Øyeblikket krever full oppmerksomhet.  Back to basic, jeg falt ut av det i går. Jeg må minne meg selv på at jeg må helt tilbake til det grunnleggende.  Pust inn, pust ut. Det er liv og alt annet får være som det er. Puste. Takke, puste og takke. Det er min oppgave nå. Alt annet skal få hvile. 

Én kommentar

Helene

01.07.2014 kl.10:12

Klem

Skriv en ny kommentar

Katrine

Katrine

34, Nesodden

Livet endres hele tiden, men takknemlighet, trening og livsglede er alltid med meg. Jeg tror på å ta ansvar for eget liv og lykke. Mamma, kollega, kone, venn og Katrine. Jeg har mye erfaring som pårørende og bloggen vil i perioder handle mye om det. Men trening og generelt refleksjoner over livet vil du også finne her.

Kategorier

Arkiv

hits