Hvordan går det, egentlig?

Legene var helt overbevist og at Ravns sykdom lå i nyrene. De så det i nyre biopsien og alt var oppe og vedtatt ved en transplantasjonen ville sykdommen være borte og ute av kroppen. Vi følte oss utrolig takknemlig for at i alt det som har skjedd så skulle endelig, endelig Ravn bli frisk. Å leve som transplatert er et liv med medisiner og lavt immunforsvar.  Men det syntes som en rimelig pris å betale. Spise og drikke det du vil, vokse normalt, slippe ukentlig kontroll. Mer stabilt liv.

Transplantasjonen ble gjennomført og den var vellykket.  Ravn tisset masse det første døgnet og alle var så glade og inderlig takknemlig.  Etter to døgn var det som urinlederne ble klippet av. Null urin. Inn og ut av narkose, prøver,  dialyse. Tilbakefall. Massivt. Legene hadde aldri sett maken. Legens ansikt vil alltid stå spikret fast i sinnet. Hun var så fortvilet. Hvordan kunne det utenkelige skje?

Alle brettet opp ermene og Ravn ble kjørt full av medisiner, dialyse, prøver, det meste skulle testes ut, virket det som. Bare han begynner å tisse, er mye gjort. Dagenen ble til uker og endelig begynte han å tisse. Mye. Masse. For mye. Langsomt balanserte det seg.  Dagsformen ble bedre og bedre. Hver dag ble en seier. Matlyst og livslyst. I dag er han hjemme på helgperm. Han virker så frisk og rask. Fornøyd.

 




Sykdommen er der. Fortsatt.  Nyre har det bra nå. Jeg velger bort tanker om fremtiden.  Hva vil lekasjen bety for det nye nyret? Vil det gradvis svekkes, hvor raskt? Hvor lenge? Ingen vet. Jeg har valget om å være inderlig takknemlig for at mye er bra eller bekymre meg for det som enda ikke er friskt. Om bare... Tenk om.. Hvorfor.. Når er det nok. ???????? Jeg må la det hvile. Men ja. Spørsmålenen er der og det finnes ingen svar. Jeg må leve som jeg har gjort, hele veien. Fra øyeblikk til øyeblikk.  Være takknemlig for alt som funger og for at lillegutt har det så bra. Akkurat nå. 

Sykdommen er som et monster. Jeg frykter det. Er redd. Er sint. Men monsteret må også aksepteres, elskes, omfavnes. Hva vet vel jeg om Ravns livsløp? Han vil bli forsker,  kanskje nettopp egen sykdom gjør at gjennombruddet blir helt  unikt. Hva vet vel jeg, egentlig?  Det er så lett å yte massiv motstand i det kortsiktige. Skal vi gi opp, skal vi keep the faith og tvinge frem noe som vi tror er rett? Hva vet vi om hva som er best i lengden? Hva vet vel jeg? 

Det jeg vet, helt sikkert, er at jeg velger tillit. Tillit til at alt er som det skal være, fra øyeblikk til øyeblikk. Jeg har tillit til Ravns kropp, til Ravns livsløp. Hysj, engstlige mammahjerte. Hysj. Det er så mye du ikke vet. Dine barn, er ikke dine. De eier seg selv. Er fremtiden. Frykten slipper langsomt taket. Det snører seg ikke så tett lenger i brystet.  Puste og ha tillit. Omfavne utålmodigheten,  vite at mammahjertet reager på impuls. Som menneske må jeg bli helt fri fra mammafrykten. Ha tillit og hvile i at Ravns kropp er klok og Ravn har sin egen vei i livet. Tillit. 

 

6 kommentarer

Helene

19.07.2014 kl.09:27

en rørt snufs og gåsehud på morgenen før jeg tusler takknemlig i seng. <3 Takk for at du er deg, at dere fire er dere og at jeg er meg.

Katrine

19.07.2014 kl.09:36

Helene: fine du. Ser frem til åmha deg nærere <3

mamma´n til sjokoladeheksa og mariushoppern

19.07.2014 kl.21:20

Takk, Katrine.for at jeg får være vennen din og lese, takk for det gode smilet til Ravn og takk for at du minner oss på å være takknemlige <3

Inger riksfjord

21.07.2014 kl.09:47

Takk Katrine,det er så godt og lese bloggen din,ønsker dere alle alt godt.

Cathrine

31.07.2014 kl.23:50

I kveld satt jeg og googlet litt og kom plutselig over et bilde av Ravn som førte meg til bloggen din! Wow, dette har vært en tøff tid!!! En del er veldig gjenkjennbart fra snart ett år tilbake, plasmafarese, antistoffer osv. Ja, hva vet ikke vi om livets opp og nedturer tenker jeg! Og hvor krevende det er å bo på sykehus i lange perioder, og savne et friskt barn hjemme.... Har tenkt mye på dere, og nå vet jeg at også der har kommet ett skritt videre. Krysser fingrene for at sykdommen holdes i sjakk i mange, mange år! Hils så mye til Ravn, og ta gjerne kontakt! Vi er på Riksen hele 28 august, hyggelig med en kaffe om dere er der da. Varme klemmer fra Nikolai's mamma :-)

Katrine

09.08.2014 kl.21:25

Cathrine: Nå ble jeg glad! Så godt å høre fra deg. Sender deg mail i morgen med mob nr, så meldes vi. <3

Skriv en ny kommentar

Katrine

Katrine

34, Nesodden

Livet endres hele tiden, men takknemlighet, trening og livsglede er alltid med meg. Jeg tror på å ta ansvar for eget liv og lykke. Mamma, kollega, kone, venn og Katrine. Jeg har mye erfaring som pårørende og bloggen vil i perioder handle mye om det. Men trening og generelt refleksjoner over livet vil du også finne her.

Kategorier

Arkiv

hits