Hallo verden, lenge siden sist!

Tiden flyr! Jeg har ikke vært på bloggen siden 2014, så da var det kanskje på tide med en oppdatering. Livet leves fortsatt mye fra dag til dag men jeg har bare godt nytt til dere som kanskje  ikke følger med via Facebook. Ravn har gradvis blitt mye bedre og fra januar forsto vi at han blir helt frisk! Hurra og hurra! Nå er det april og dialysekateteret og CVKen skal ut neste uke og det vil si ingen dialyse og sjeldnere blodprøver. 2015 har vært intenst allerede,  bedre helse gir andre utfordringer og vi jobber alle med å tilpasse oss en mer normal hverdag.  

Jeg kjenner at jeg brenner litt for å være ærlig på tiden etterpå, etter 3 år med sykdom er vi plutselig et helt annet sted. Dette er ikke bare meg personlig men noe å tenke på om du er selv er pårørende  eller om du kjenner noen som er pårørende.  Livet etterpå, veien videre er sikkert ulik for oss alle, men det er nå ihverfall jeg trenger støtte og hjelp. Jeg tror ikke det bare er meg. Tommheten etterpå, stillheten etter stormen. Nyorientering. Hvem er jeg nå? Hvor går min vei videre når jeg ikke trengs så mye på sykehus eller hjemme? Det er som å tråkke ut tom luft. Jeg har ingen følelse eller fornemmelse om hvordan mitt liv er, veien videre for meg selv. Psykisk og mentalt er jeg et helt annet sted og jeg er både sterkere og mer fleksibel  enn noen gang, men også mer sårbar og usikker på min egen vei i livet. Kanskje det høres utrolig egoistisk ut, og jeg burde kanskje bare late som at alt var bra? For jeg er uendelig, vanvittig takknemlig for at Ravn er frisk og at hverdagen er så og si tilbake,  men jeg trenger åpenbart tid til å omstille meg, venne meg til en ny situasjon og kjenne hvor jeg er i alt. Er det noen som skjønner hva jeg mener? Jeg vil anta at jeg ikke er den enste som har kjent på dem tøffe tiden etterpå. Del gjerne, send meg gjerne mail, jeg merker at jeg trenger hjelp, tips, erfaringer og råd fra deg som er der og har erfart. 

Jeg vet at alt går seg til, at normalitet og hverdag kommer gradvis. Men jeg tror ærlighet rundt slike prosesser er viktig. Kanskje ikke alle trenger å gå disse rundene alene, kanskje det går an å møtes i noe,,i veien videre, etter krisen. 

Fra 1. Mai er jeg tilbake i 30%jobb, det er en start,  et lite skritt videre mot en hverdag. Det er vår, lys og god helse. For en reise det har vært og så mye jeg har lært om meg selv. Nå er det nye begynnelser og nye gleder, sorger, utfordringer og erfaringer. .

 




 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Katrine

Katrine

34, Nesodden

Livet endres hele tiden, men takknemlighet, trening og livsglede er alltid med meg. Jeg tror på å ta ansvar for eget liv og lykke. Mamma, kollega, kone, venn og Katrine. Jeg har mye erfaring som pårørende og bloggen vil i perioder handle mye om det. Men trening og generelt refleksjoner over livet vil du også finne her.

Kategorier

Arkiv

hits